Gunnar kutter kjøtt, dag 5: Jeg har ikke tall på antall invitasjoner jeg har fått til grønne lunsjer og kjøttfrie middager, men det er ikke få. Jeg har også sluttet å telle heiarop og verbale og skriftlige støtteerklæringer. Den delen var jeg faktisk ikke forberedt på da jeg startet mitt lille mini-stunt for klimaet.

Tilbakemeldingene har vært mange og hyggelige, men så har jeg heller ikke hørt fra kjøttindustrien. Senker solnedgangen seg over de bøndene som vil skaffe seg et utkomme ved å fôre opp storfe? Er det en solnedgangsindustri å foredle kjøtt? Neppe. Folk trenger mat, og kjøtt vil fortsatt være en viktig og naturlig del av manges kosthold, også rødt kjøtt. De som produserer og foredler kjøtt vil helt sikkert greie seg bedre enn oljebransjen. Verden trenger olje ennå i mange tiår, kanskje enda lenger, men så lenge det lever mennesker, vil det være behov for kjøtt.

Etterspørselen vil helt sikkert gå ned. Jeg skal gi mitt lille bidrag til at det blir mindre rensel etter indrefilet, schnitzler, grillpølser og andre kjøttprodukter. Ikke fordi jeg skal bli veggis med evigheten som perspektiv, men fordi det føles naturlig å redusere kjøttspisingen.

Så var det dette med alternativene. Jeg er som sagt ikke glad i fisk, men noe må jeg spise, og det bør være mer enn gress og bønnespirer. Fotograf Terje Svaan og jeg har vært hos Hagen på Bakklandet. Det er en av flere aktører som spesialiserer seg på at mange vil ha et kjøttfritt kosthold. Richard Nystad og Eivind Berre, to av gründerne i Hagen, stekte burger til oss.

Hovedingrediensen var hodekål. Raspet hodekål, Ja, det høres skikkelig stusslig ut, for å si det forsiktig. Men det smakte fortreffelig. Smaken er god, konsistensen fin, det lukter bra, ser bra ut og det metter. Jeg spiste ingen verdens ting på åtte timer etter at jeg hadde spist en halv kålburger. At det ser bra ut er forresten en kraftig underdrivelse. Burgeren ser ut som det reneste kunstverk. Øl, rødløk og indisk krydder gir burgeren smak.

Her er oppskriften til kålburgeren

Hvordan har det gått og hva er veien videre? Det er litt eplekjekt etter fem dager å skryte på seg at jeg ikke tenker mye på kjøtt. Jeg gjør det likevel. Jeg har vært i noen praktiske utfordringer, men ingen som er uoverstigelige. Jeg savner faktisk ikke kjøtt, verken salami på brødskiva, eller spretne pølser og saftig biff til middag.

Dette er hverdagskjekkaseri. Det blir nokså annerledes i andre sammenhenger. En kollega har utfordret meg til å være kjøttfri til over årsskiftet. Over mitt lik! Det er ikke aktuelt å droppe juleribba. Derimot ser jeg lyst på å redusere kjøttspisingen. Det tror jeg ikke engang blir vanskelig.

Persilleriet er en annen vegetarrestaurant i Trondheim

Den mest overraskende erfaringen denne uken har vært å se hvor vanskelig det er å få kjøttfri hurtigmat. Skal mange redusere kjøttspisingen, må det være rause alternativ og veggismaten må bli tilgjengelig. Det er hyggelig å spise en håndlaget burger og det er mye romantiserende oppmerksomhet om mat laget fra bunnen. Fint for dem som har tid, lyst og evner, men det er en grunn til at salget av ferdiglaget hurtigmat øker kraftig. Slik må det bli også for kjøttfri mat. Det må være enkelt, tilgjengelig og mange alternativ hvis det skal ta av.

Jeg kommer nok ikke til å bli varig veggis, men er nokså sikker på at jeg kommer til å kutte ned kjøttspisingen betydelig. Ikke først og fremst for å ha en klimaglorie, men fordi det føles greit og riktig for meg selv og fordi jeg ikke har savnet kjøttkaka eller den ekte burgeren.