Jeg heter Marianne og er 17 år. Jeg er aktivist, skribent, elev, venn, barnebarn, søster, datter, sint, glad, stolt, rørt, frekk, kreativ, positiv, forelsket. Dette er meg. Men jeg er bifil og jeg sitter i rullestol.
Da forsvinner alt dette første om hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg blir annerledes, skremmende, rar, dum, bortgjemt, usynlig. Jeg blir et objekt.
Men jeg er stolt. Stolt over å være en motkraft. Selv om det noen ganger er vanskelig å være seg selv.
Det er vanskelig å være meg selv når jeg får blikk, blikk som borer seg inn i meg, det er vanskelig å være meg selv når jeg får ropt kommentarer etter meg på gata eller i kommentarfeltene på Facebook. Kommentarer som «hemmis» og «byrde».
Les også: - Drag er også ramme alvor
Men jeg står opp for meg selv og for alle som i disse dager deltar i Trondheim pride. Jeg gjør det fordi det er riktig, fordi verden trenger alle oss som har styrke til å være en motkraft.
Sammen skaper vi en verden uten skam, fordi barn blir født funksjonshemmet, barn blir født skeiv, barn blir født funksjonshemmet og skeiv. Barn blir født i kamp.
En baby, fredfulle øyne, øyne av godhet og kanskje et lite smil. Foreldre fulle av kjærlighet, barnet fullt av håp. Et håp om en verden som aksepterer, en verden der dette barnet kan vokse og gro, en verden som har troen, en verden som har kjærlighet. Hvorfor frykte et lite barn?
Vår kamp starter med dette barnet. Kjære mor, kjære venn, kjære arbeider, kjære student, kjære kvinne, kjære barn: Vær den du vil, elsk den du vil, du er bra nok, du er verdig.
Les også kronikken: Skeiv historie må fram i lyset
Men føler man seg bra nok? Føler man seg verdig? Hjelper det jeg sier, fjortenåringen som ikke kommer seg inn på bussen, restauranten eller arbeidsplassen på grunn av den teite rampen som ikke er der? Hjelper dette 17-åringen som har fått sin første kjæreste, men blir slått fordi han er homofil?
Ja, det hjelper, fordi det er opp til oss å bruke sinnet vi føler til å bekjempe denne urettferdigheten, slik at de som kommer etter ikke trenger å føle det på kroppen, men kan lese om det i avisene.
Dette er en kamp om hvilket samfunn vi vil skape. Alle kjenner noen som hver dag møter urettferdighet de ikke fortjener.
Jeg kjenner Ida. Hun er funksjonshemmet og skeiv. Hver dag møter hun fordommer fordi hun er annerledes. Fordommer som setter spor i henne. Tårer, sinne, men også motivasjon. Motivasjon for å skape en verden der fordommene ikke definerer henne. Derfor står hun opp hver eneste dag og er stolt, sterk og synlig.
Jeg og Ida er to av mange. Men vi er en del av en minoritet og minoriteter er avhengig av majoriteten for å få sin frihet.
Opptatt av debatt? Les også: Kjære RBK, i næringslivet heter spillerkjøpene deres fiendtlig oppkjøp
I dag er det store skiller mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske, homofile/heterofile. Dette er skiller som skaper forstillinger om at vi er grupper med mennesker som er annerledes.
Det starter tidlig med funksjonshemmede barn som mister muligheten til å gå på vanlig skole fordi de blir plassert i spesialskoler for «slike» som dem. Det gjør meg så trist at oppegående barn med ambisjoner, drømmer og ressurser mister muligheten til å bli det de ønsker. I dag barn møter en stengt dør på 80 prosent av skolene i Norge, kun fordi de er funksjonshemmet.
På bussene er det bare en rullestollplass. Det gjør at funksjonshemmede ofte ikke får være med. Det er også hverdagskost at bussjåføren ikke stopper eller lyver om at det er fullt. Ingen sier noe. Ingen tør. Kan du være en av dem som tør?
Mer debatt: Jeg har nesten gitt opp å få meg fast jobb. Er utgått på dato. Ubrukelig
Norge skal være et land der alle uansett farge, kjønn, seksualitet, etnisitet og funksjonsevne har de samme mulighetene. Men i dag finnes det homofile som blir forvist til egne barer ute på byen som er for slike som dem. I dag finnes det mennesker som blir spyttet på, slått og sett ned på fordi de er homofil/funksjonshemmet/hvit/svart.
Dette er ikke greit, og lørdag viser vi det ved å marsjere hånd i hånd for likestilling og mangfold i Trondheim pride-opptoget.
Slik skal vi få det til å snu. Om 100 år skal folk lure på hvordan man klarte å legge seg å sove om natten, når de nektet en funksjonshemmet ungdom jobb, eller når de slengte en kommentar etter et homofilt par på byen.
Jeg vil se funksjonshemmede som er politikere, som studenter, som arbeidere og aktivister. Jeg vil se homofile som holder hender og som sprer kjærlighet over hele Nordre gate. Jeg vil se forandring. Jeg vil se skamløshet. Fordi ingen er fri før alle er fri.
Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter