Roger Ingebrigtsens erkjente umoral, drukner i striden om skittent spill i Ap-nominasjonen.
I går kveld var det krisemøter både i Troms Arbeiderparti og i Tromsø. Det skulle ha vært nominasjonsmøte med kampvotering om førsteplassen, men den nye sex-skandalen som ryster partiet fra topp til bunn satte ny dagsorden. Statsminister Jens Stoltenberg og hans kontor, med partisekretær Raymond Johansen som utøvende bøddel, satte ikke bare sluttstrek for Roger Ingebrigtsens politiske karriere sist fredag.
De satte også Ap-politikerne i Troms og Tromsø i moralsk forlegenhet. For dette har de visst om lenge, og mer eller mindre stilltiende akseptert. Flere med god innsikt i Ap-miljøet i Tromsø kan bekrefte at mange kjente til den åtte år gamle relasjonen mellom Roger Ingebrigtsen og en 20 år yngre jente, som bare var 17 år gammel da det startet. Ubalansen i et slikt forhold er åpenbar for alle. Han var 37 år og fylkesråd for Ap, mens hun var en tenåring i AUF.
Sex-historien synes avklart. Kvinnen som er blitt 25 år vil ikke anmelde forholdet. Heller ikke Arbeiderpartiet. Og politiet i Tromsø ser ingen grunn til å reise sak på egen kjøl. Det er umoral, ukloke handlinger av en karrierepolitiker, og ikke kriminalitet. Ingebrigtsen har tatt konsekvensene, sluttet som statssekretær og trukket seg som førstekandidat på stortingslisten. Men det er bare starten på en forunderlig politisk sex-skandale. Hvorfor kom den nå og ikke før? Og hvem visste hva og når?
Raske Roger, som Ingebrigtsen er blitt kalt lenge før han mistet førerkortet i fartskontroll i sommer, har ved sin avgang sjekket seg ut av saken. For Arbeiderpartiet er det verre og vanskeligere. Dersom det ikke er mer enn en åtte år gammel dumhet, hvorfor kommer reaksjonen så raskt? I møte med Vågå-saken, der Ap-ordføreren og Stoltenberg-vennen ble satt under tiltale og strafferett, for forhold som kan minne litt om denne saken, brukte partiet lang tid. Roger Ingebrigtsen rakk knapt å snu seg før han var ferdig.
Kvinnen Ingebrigtsen hadde et seksuelt forhold til er sentral lokalpolitiker. Hun er foreslått langt fremme på listen til stortingsvalget. I sex-saken ber hun om å være anonym, men er meget offentlig for øvrig, og lar seg intervjue i en rekke aviser. I sex-historien blir hun møtt som varsler på Statsministerens kontor (SMK). Meldingen blir mottatt av politisk rådgiver på SMK, Tonje Brenna, kjæresten til tidligere AUF-leder Martin Henriksen, den fremste utfordreren til Ingebrigtsen i striden om førsteplassen på stortingslisten. På SMK sitter statsministerens nærmeste rådgiver, Hans Kristian Amundsen, tidligere sjefredaktør i Nordlys, med meget god kjennskap til Ap-livet i Troms og Tromsø, da sex-skandalen fant sted. Ingebrigtsen var nyhetsredaktør i samme avis i sin tid.
Forholdet skal ha pågått i to år. Mange har nok visst noe, langt opp i systemene, uten å gjøre noe. Problemet er ikke lenger Roger Ingebrigtsen, men hvordan Ap og statsministeren forholder seg til en varsler. Et såpass gammelt forhold, levert inn noen dager før et nominasjonsmøte, og til åpenbare parter i saken, står ikke til troende innenfor den ordningen varslerne fortjener. Varslerinstituttet var ikke ment for nominasjonsstrider, men arbeidskonflikter.
Det er lett å moralisere rundt Roger Ingebrigtsen. Han har tatt konsekvensene. Ap-ledelsen har valgt en tilsynelatende rask, moderne og åpen løsning, med advokat i bakkant. Håndteringen fra partiets side kan synes god. Men det endrer ikke de politiske realitetene, som handler om hvem som visste hva og når. Det er ikke sakens realitet det handler om, for den er trolig avklart. Det er heller ikke selve håndteringen.
Det er bare noe som skurrer når en såpass gammel sex-historie blir en politisk sak noen dager før et betent nominasjonsmøte. Det er noe som skurrer når Ap-toppene er så på hugget, mens de var meget avventende i Vågå-saken.
Raske Roger er ute, men Ap -toppene har fortsatt noe å forklare.