Er det en brist i vår evne til å kommunisere vår indre smerte som gjør at vi velger å avslutte livet vårt? Jeg er usikker.

De siste fem årene har det i gjennomsnitt dødd 644 mennesker av selvmord i året i Norge. I 2021 døde 658 nordmenn, hvorav 482 av disse var menn. 73 prosent de som dør av selvmord i Norge er altså menn. Dette er dessverre den samme trenden vi har sett over flere år; flere menn dør av selvmord enn kvinner og færre menn søker hjelp for sine psykiske helseplager. Løsningen synes logisk, menn må bli flinkere til å snakke om sin psykiske helse.

Generalsekretær i Leve – landsforeningen for etterlatte ved selvmord, Knut Harald Ulland sier til NTP at dette er langt unna regjeringens nullvisjon for selvmord i Norge. 658 nordmenn er langt unna 0, det er milevis unna. Søkelyset må settes på menn; Ulland påpeker at menn må lære å snakke om følelser, gjerne fra de er små, men det er mulig å lære det også i voksen alder. Men som Ulland selv påpeker i samme sitat: «At mange velger å ta sitt eget liv skyldes kompliserte og sammensatte faktorer (…)». Og dette er kanskje den klokeste delen av sitatet.

For kan man egentlig si at selvmordstallene for menn er høyere som følge av menns manglende kompetanse på emosjonelt språk? Er det en brist i vår evne til å kommunisere vår indre smerte som gjør at vi velger å avslutte livet vårt? Jeg er usikker.

Som psykolog som til daglig jobber med mennesker som enten har selvmordstanker eller har forsøkt å ta sitt liv, er det vanskelig å kjenne igjen bildet som tegnes av at menn er mindre kompetente til å snakke om sine tanker og følelser. På sykehuset møter jeg mennesker som blir innlagt etter å ha forsøkt å ta sitt liv, de som heldigvis har mislykkes i å avslutte sitt liv. Det mange beskriver er ikke vansker med å formulere seg eller mangel på evne til å si hvordan de har det. Det de beskriver er sinne, skyldfølelser, sterk angst og uro. De beskriver relasjoner som føles ødelagte, økonomiske katastrofer. Ikke alt er rasjonelt, men det er ærlig. Noen er naturligvis tildekkende, og noen er vrangforestilte. Men mange er fullt ut i stand til å forklare seg, de har kompetansen og evnen. Men mange er impulsive.

De beskriver ofte en situasjon med utfordringer i sitt private liv, en del har søkt hjelp, mange har snakket med både familie, venner og profesjonelle. Noen har aldri vært i kontakt med noen, men mange har altså det og jeg kjenner ikke igjen det at disse personene har vansker med å etablere kontakt eller snakke om det de opplever. Det de derimot ofte beskriver er som sagt en impulsivitet ofte utløst av en eller annen hendelse. Det kan være en tapsopplevelse, en opplevelse av relasjonskonflikt, det kan være sterk angst og søvnvansker og mye mer. Fra det øyeblikket de begynner å tenke at selvmord er en utvei og til de faktisk gjør et forsøk kan det gå skremmende hurtig; i enkelte studier beskrives så kort tid som 5-15 minutter fra tanke til handling. Dette er skremmende og gjør forebygging så utrolig vanskelig.

Men i og med at menn er såpass overrepresentert i statistikken, og det åpenbare paradokset som består i at flere kvinner enn menn forsøker å ta sitt liv gjør at man må ta dette på alvor. Hva er det som gjør at flere menn enn kvinner dør av selvmord?

Noe kan handle om at flere kvinner får tilbud om psykisk helsehjelp. Noe kan handle om at menn velger metoder som er mer effektive for å dø av. Og kanskje noe også handler om menns tendens til å drikke når man opplever utfordringer?

Dødsårsaksregisteret for 2021 viser nemlig en økning i alkoholutløste dødsfall i både 2020 og 2021. Og vi vet fra annen forskning at risikoen for at menn begår selvmord øker i takt med alkoholkonsumet sitt, særlig i de nordiske landene. Alkoholmisbruk forbindes i flere studier med forhøyet risiko for selvmord, og for menn er det en større andel som har økt risiko for selvmord sammenlignet med kvinner når man drikker mer. I flere studier ser man ved obduksjon av pasienter som har tatt sitt liv at de har hatt promille ved dødstidspunktet og blant personer med alkoholmisbruk er risiko for selvmord omtrent ti ganger høyere enn ellers i befolkningen. Og også vanlig beruselse, altså ikke avhengighet eller misbruk, øker risikoen for selvmordsforsøk. Dette stemmer godt overens med inntrykket av at pasienter med selvmordsforsøk ofte er impulsive i gjerningsøyeblikket.

Nå må ikke dette forstås som at disse menneskene tar sitt liv helt ute av det blå; det er ofte en foranledning eller disposisjon, men det er vanskelig å fange opp disse menneskene. For selv om de har evne og kompetanse til å formulere sine følelser og tanker, så er det ikke sikkert at det er god nok forebygging. Kanskje vi må tørre å fokusere mer på alkoholvaner i befolkningen? Ligger det noen svar i dette?

Og vi må ikke glemme at også kvinner dør av selvmord i Norge. Følger man tankegangen om at det er menn som ikke lærer seg å snakke om følelser, hva med disse kvinnene som har lært det? Jeg tror vi må vekk fra en kjønnsstereotyp forståelse om at menn ikke har evne til å snakke om følelser og tanker, og at det er ensomheten som tar livet vårt. Det må være noe annet. Kanskje vi må snakke mer om drikkevanene våre?

Det er godt mulig svaret er noen annet, men statistikken tyder på at det kan hjelpe.

Her får du hjelp:

  • Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113

  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpen)

  • Mental Helse: 116 123 (hele døgnet i helger, fra 15.00 til 08.00 i hverdager)

  • Røde Kors: 800 33 321 (mandag til fredag 14 - 22)

  • SOS-chat er åpen hver dag fra 18.30 - 22.30 og hver fredag frem til 01.30

  • Røde Kors' chattetjeneste for barn og ungdom, Kors på halsen, er åpen 14 - 22 mandag til fredag.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe