Afghanere som trues med represalier fordi de har hjulpet norske soldater, har åpenbart krav på beskyttelse.

Dessverre er ikke nyere, norsk krigshistorie så mye å skryte av etter at soldatene har trukket seg ut. Norske myndigheter har vært restriktive overfor medhjelpere, som i Irak-krigen. De mange som har gitt norske soldater helt avgjørende tjenester i krig, fortjener langt bedre enn praksisen så langt viser.

Canada er seg sitt ansvar bevisst i langt større grad enn andre land i Nato-alliansen. Også i tilbaketrekningen fra Afghanistan stiller de opp, og har innvilget 800 oppholdstillatelser til tolker og deres familier. Det skal være dobbelt så mange som forventet, ifølge myndighetene. Norske myndigheter later til å ha lært av Irak-krigen, og har tilsynelatende endret både holdning og praksis overfor soldatenes medhjelpere.

Fortsatt står over 100000 soldater i Isaf-styrken i Afghanistan. Over 40 land deltar, og i 2014 skal de etter planen være ute av landet. Taliban er ikke nådig, og oppfatter alle som jobber for utenlandske styrker som forrædere. Det vet Nato utmerket, for slik er krigen. Mange av de som har hjulpet utenlandske soldater, er i livsfare når troppene trekkes ut.

Lokale tolker og andre som har jobbet for de norske styrkene, søker asyl i Norge. Mange frykter for livet når soldatene drar hjem, meldte Aftenposten i går. Mange frykter hevn. Frykten er reell, har vært belyst før, og norske myndigheter har kanskje tatt alvoret inn over seg. For i går varslet Justisdepartementet en rask asylbehandling, og Utlendingsdirektoratet (UDI) har latt medhjelperne få søke asyl fra Afghanistan. Det er ny praksis.

Uten støttefunksjonene kunne ikke norske soldater utført oppdraget. De politiske forklaringene her hjemme, om soldatenes humanitære oppdrag for kvinner og barn, ville ha blitt helt meningsløse uten afghanerne. I alle regjeringens redegjørelser for Stortinget, fremstår Afghanistan mer som et humanitært prosjekt enn den harde krigføringen som har funnet sted.

Medhjelperne fortjener beskyttelse.