Kari Borten Moe, datter til tidligere statsminister Per Borten, husker tilbake til sommeren 1969 da dronning Elizabeth og kong Olav lunsjet hjemme i foreldrenes stue på Ler i Melhus. Begivenheten var historisk. En britisk dronning og en norsk konge på privat besøk i en norsk bolig er høyst uvanlig. Etterpå var Kari vitne til den godt dokumenterte boccia-konkurransen. Sammen med Norges konge sto hun rett bak de to kasterne. Kongen lo uhemmet fra første kuleberøring.
Og som så mange andre som opplevde kong Olav på nært hold, framhever hun hans folkelighet og joviale væremåte.
Kongelig fluegåte
I morgen, 17. januar, er det 25 år siden kong Olav døde brått. Et hav av tente lys, blomster og personlige hilsener fylte Slottsplassen i Oslo de følgende dagene.
Mange flere enn Kari Borten Moe har fullt opp av gode minner fra møter med folkekongen.
En flue forstyrret gjestene under den fornemme lunsjen hjemme hos Borten i 1969.
Kari husker at insektet inspirerte kong Olav til en liten gåte: «Vet de, fru Borten, hvordan man ser forskjell på en dameflue og en herreflue?»
Ingen visste svaret, og kongen framførte selv løsningen til stor begeistring: «Jo, en dameflue setter seg straks på speilet, mens en herreflue fort finner veien til nærmeste whiskyglass.»
Få dager etterpå, etter at de britiske gjestene hadde seilt ut Trondheimsfjorden, kom kongen på et nytt besøk til familien Borten, for å følge med til seteren deres ved Kråklifjellet.
- Kongen var sin egen sjåfør fra Trondheim til oss på Ler, men kjørte for langt og kom til Støren før han snudde. Far hadde ordnet med helikopter som tok dem til fjells. Kongen hadde en hyggelig prat med oss alle sammen før de dro av gårde. De fikk en flott tur, forteller Kari Borten Moe.
Møtte kongen i skiløypa
Terje Wolds plutselige nærkontakt med kong Olav skjedde uten forberedelser av noe slag.
- Først da jeg hørte latteren hans, forsto jeg at det ikke var en hvilken som helst skiløper jeg nettopp hadde heist opp i stående stilling.
Terje Wold, i dag mest kjent som tannlege i Trondheim og far til skitalentet Didrik Tønseth, ler mens han forteller om den absurde opplevelsen vintersøndagen i 1982, da han studerte i Oslo.
Været var elendig og innbød slett ikke til langtur på ski.
- Det blåste og snødde digre våte kjerringer på tvers. Jeg vegret meg lenge, men kjente at jeg trengte en tur ut og la kursen mot Vettakollen i Nordmarka. Jeg møtte ikke et eneste menneske, været var for ille. Men på returen oppdaget jeg en eldre herre i et snøhøl i bunnen av en bratt bakke. En spinkel yngre mann sto ved siden av og rettet ut skistaven til han som lå der og kavet omkring seg, men til liten nytte. En velfrisert svart puddel var også med i følget.
Terje spente av seg skiene, gikk ned til havaristen og grep ham resolutt bakfra med en hånd i hver armhule. På et blunk var mannen oppe i stående stilling.
- Da den velkjente latteren trillet rundt ørene mine, forsto jeg hvem jeg hadde i armene.
Jeg ble helt med meg og tenkte at det sikkert var én korrekt måte å løfte kongelige personer på, men at jeg hadde løftet fullstendig feil, humrer kong Olavs handlekraftige redningsmann. Men noe refs for feil løftemetode fikk han ikke, bare en vennlig «god-tur-videre-hilsen» med på veien.
- At kongen var på ski under så forferdelige værforhold, sier det meste om hans skiglede. Det var visst bare kongen, hans turkamerat og jeg som var ute den dagen. Vi var alle søkk våte, sier Terje Wold, som ikke har vært så tett på kongelige personer verken før eller siden. Sønnen hans, Didrik, er heldigere i så måte. Med sine prestasjoner i skisporet har det blitt flere møter med dagens kongefamilie, men under mer forutsigbare forhold enn da faren løftet landets statsoverhode på rett kjøl tidlig på 80-tallet.
Strevde med skijentenes pupper
Skidronningen Berit Aunli husker også kong Olav best fra ulike skiarenaer omkring i verden.
- Han var alltid blid og hyggelig og viste tydelig at han fulgte godt med.
Han hadde full oversikt over våre tidligere prestasjoner, fortel-ler den triple gullmedaljevinneren fra Oslo-VM i 1982.
- Under NM var det som oftest kongens oppgave å dele ut medaljene. I mine første år i sporet var ikke medaljene utstyrt med bånd slik at de kunne henges rundt halsen til utøverne, som nå. Medaljene hadde en nål på baksiden. Kongen plundret ofte lenge og vel med å plassere medaljene helt rett på puppene våre. Han ga seg ikke før utmerkelsen hang som den skulle og lo hele tida. Han likte tydeligvis oppdraget og tok ikke seg selv særlig høytidelig, minnes en leende Berit Aunli.
Opp gjennom årene har hun fått flere kongelige klemmer, både på skiarenaer og under andre sammenkomster. Det uventede døds-budskapet husker hun med vemod.
- Meldingen om kongens død kom midt under NM på ski i Bodø. Resten av mesterskapet ble avlyst, og vi reiste alle hjem, hver til vårt. Det var trist, sier hun.
Stort å hilse på kongen
Oddvar Brå var også i Bodø da meldingen om kongens død skaket opp mange nære kongevenner.
- Flere av oss som var samlet, hadde et varmt forhold til kong Olav. Under de ulike mester-skapene var han alltid godt orientert om vær- og føreforhold. «Det gikk trått i dag,» kunne han si.
Oddvar Brå husker kongen som en svært korrekt mann, med store kunnskaper om vesentlige emner.
- Han var alltid omgitt av en egen aura som manet til respekt.
Skikongen fra Hølonda minnes ennå sitt aller første møte med kong Olav. Det skjedde etter seieren på femmila under NM på Fåberg i 1973.
- Jeg var både sliten og nervøs, men visste også at møtet med kongen var en gammel drøm som endelig gikk i oppfyllelse. Sannsynligvis var jeg sterkt preget av holdningene til bestemor Johanna. Hun var voldsomt opptatt av kongefamilien. At jeg ble gratulert av selveste kong Olav betydde enormt mye for henne, sier skiveteranen, som har et langt mer avslappet forhold til dagens konge.
- Kong Olav tilhørte en annen generasjon. Respekten for ham slapp aldri taket, innrømmer Oddvar.
Noterte rundetider på Leangen
Trondheims tidligere ordfører Per Berge (Ap) hadde også flere hyggelige møter med kong Olav.
- Han oppfordret til åpenhet og likte at folk oppførte seg naturlig. Jeg kunne snakke til ham som til en venn, husker gammelordføreren, som er ekstra glad i et bilde av kong Olav og seg selv i en åpen bil på vei til sentrum etter feiringen av 800-årsjubileet for Lade kirke i 1989.
- På tur mot Ladalen fortalte jeg at kona mi og en venninne ville stå i veikanten og vinke. «Men jeg bør vel ikke vinke til dem,» spurte jeg.
«Jeg tenker vi vinker begge to,» svarte kongen. Så gjorde vi det. Og smilte bredt i tillegg, ler Per Berge.
En annen gang fulgte han kongen til et skøyte-stevne på Leangen. At tett tåke lå over hele anlegget spilte visst ingen rolle. Kong Olav sto pal med medbrakt blokk og noterte nøye alle rundetider. Men én rundepassering glapp i tåkehavet, og kongen etterlyste de vitale tallene fra sidekameraten.
Per Berge fornemmet at kong Olav var svært glad i Trondheim, og at han gjerne besøkte byen hvor foreldrene ble kronet og han selv signet. Berge kjenner godt til partifelle og landsfader Einar Gerhardsens iherdige forsøk på å tone ned signingshøytidelighetene i 1958.
- Det må ha vært en feilvurdering. Men
Gerhardsen visste jo ikke hvor populær kong Olav kom til å bli bare få år senere, sier Berge.
Valgte selv signingskirken
Kroningshistoriker Trond Norén Isaksen støtter Berges vurdering av kong Olavs forhold til Norges gamle kroningsby.
- Grunnlovens kroningsparagraf ble opp-hevet i 1908, men allerede som kronprins var kong Olav tydelig på at han ønsket kirkens velsignelse før han tok fatt på sin kongegjer-ning. Gerhardsen mente at en enkel seremoni i Oslo domkirke måtte holde, men kong Olav tok selv grep og utmanøvrerte landets statsminister på punkt etter punkt, påpeker Isaksen, som beskriver maktkampen mellom de to i sin nye bok: «Norges krone».
Kong Olav rådførte seg med flere av landets biskoper fram mot signingshøytideligheten og særlig med Nidaros-biskop Arne Fjellbu. Det var også Fjellbu som velsignet den knelende kongen i Nidarosdomen 22. juni 1958, på dagen 52 år etter foreldrenes storslåtte kroning. Kongekronen lå framme på korsalteret som et synlig minne om de historiske linjene tilbake til de mange kroningene i katedralen.
- Gerhardsen var nok redd for at kongen kom til å oppføre seg like egenrådig i andre saker, men noe lignende skjedde aldri,
sier Isaksen og poengterer at det var kong Olav selv som tok initiativet til den nye norske signingstradisjonen som kong Harald og dronning Sonja videreførte i 1991. Til sommeren skal 25-årsjubileet for denne signingen markeres under en minnegudstjeneste i Nidarosdomen 23. juni.
Mykles kongehistorie
Mange har vært opptatt av kongefamiliens nære forhold til Trondheim, Trøndelag og trøndere.
I romanen «Rubicon» skildrer fjorårets hundreårsjubilant Agnar Mykle en liten scene som viser med hvilken finfølelse, takt og jevnbyrdighet trondhjemmerne behandler landets fremste familie. Han forteller om et middags-selskap i trønderhovedstaden der både kong Haakon og en nokså ung kronprins Olav er til stede. Etter desserten blir et sølvbrett med sigarer og sigaretter båret rundt, men den aldrende servitøren blir brått i tvil om prinsen er voksen nok til å motta tilbudet. Diskret bøyer han seg derfor ned mot kongens øre og spør direkte:
«Kolles e det, røyke'n guten?»
«... hvor ellers i Norge kunne en nordmann tale således til sin konge?» undrer Agnar Mykle som vier kongefamilien ytterst liten oppmerksomhet i sine øvrige tekster.