Vi har en fantastisk evne til ikke å se de verdiene som gjør vår landsdel spesiell her i Trøndelag. Samtidig er vi flinke til å drive samfunnsutvikling etter Bonanza-metoden. Midt oppi dette skal vi bygge en reiselivsdestinasjon.
Det arbeides nå på spreng for å bygge reiselivsdestinasjonen Trøndelag. Opplevelsene for turistene skal utvikles i en landsdel hvor trønderlåner igjen rives i 1960-tallstempo, hvor de gamle gårdstunene i urovekkende takt erstattes av fabrikkanlegg i stål og plast. I naturområdene utenfor dette anlegges det vindkraftanlegg i enorme fjellparti, samt hundrevis av hyttefelt hvor husenes plassering i landskapet, og deres form og farge, blir til etter innfallsmetoden. Velkommen til ja-kommunenes Trøndelag. Her skal vi selge vår unike egenart.
Det typisk norske er viktig- bare det ikke koster noe
Historien vår er en anerkjent ressurs for opplevelsesnæringene og mange ordførere bruker mye energi på å snakke om sine kommuners- og Trøndelags plass i denne. Men hva er egentlig historien verd for reiselivet om man ikke kan se den noe sted? Hva hjelper det å stå på en gård som er omtalt i sagaene når det du ser rundt deg er herredsagronomens standardfjøs og enkleste typehus fra 1960-tallet? Gårdsturisme selger ganske enkelt bedre i et intakt trøndersk firkanttun fra 1800-tallet enn i en moderne landbruksfabrikk. Og det er jo nettopp kombinasjonen av de vel bevarte rammene, gode smakene og opplevelsene som karakteriserer de områdene i utlandet vi liker å sammenligne oss med i Trøndelag. Så hvorfor overfører vi da ikke den samme metoden til utviklingen av vår egen region?
Les også: Gamle hus er en ressurs. Ta vare på originalen!
Vi vet at Røros er en destinasjon fordi man ikke rev Bergstaden ned, men heller kultiverte den basert på sin unike egenart. Nedlagte gruver er ikke nok, det har de også i Ålen. Fundamentet som suksessen er bygget på er det bevarte kulturmiljøet. På samme måte er det hevet over enhver tvil at grunnen til at det nesten ikke er mulig å komme seg gjennom Bakklandet på en lørdag, er fordi opplevelsesgrunnlaget, nemlig de historiske omgivelsene ble tatt vare på, pleid og utviklet og ikke erstattet av blokker og bilvei. Til tross for dette står det ikke et skvatt i en eneste regional reiselivsstrategi om at kommunene må arbeide for at det særegne ved deres bygder, som opplevelsesnæringene skal tuftes på, må ivaretas, utvikles og ikke rives ned.
Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom
Vår tids fotavtrykk kan også skape nye destinasjoner, men man bør merke seg at det eneste stedet som ved hjelp av samtidsarkitektur og god konseptutvikling har klart å skape nasjonale overskrifter er Stokkøya i Åfjord. Ellers i Trøndelag ser det ikke ut til å finnes kvalitetsambisjoner til å gjennomføre noe slikt. Det er bygd utallige garasjepregede rorbumiljøer i kommunene som ikke klarer å skape en eneste krusning i vannet av oppmerksomhet på reiselivsfronten. Og disse har trolig kostet like mye som man har investert på Stokkøya. Skal man skape noe som skal selges for opplevelsens skyld, må man ha like store kvalitetsambisjoner for det moderne og for bevaringen av det gamle som det vi møter i Åfjord og på Røros. For det finnes unike områder med potensial for å skape nasjonal oppmerksomhet i mange trønderske kommuner, men de er enten utviklet feil eller forsømt og klarer derfor ikke å utnytte sine kvaliteter. Det å bygge en høyere kvalitetstenkning for slik utvikling i trøndelagskommunene, må bli et politisk mål for regionen og en satsing for fagmiljøene.
LES OGSÅ: Landeveiens detektiver er borte
Otto Nielsen synger i «Litjvisa» om savn blant « ... folk som itj veit ka dæm savne». Klarer vi ikke å ivareta de siste landskapene hvor du fortsatt kan se og oppleve det særegent trønderske, er det kanskje den følelsen mange vil sitte igjen med i fremtiden. Nei, vi må satse massivt på bergingen og kultiveringen av disse områdene før det er for sent. Det finnes nemlig kvaliteter i Trøndelag som ikke står tilbake for noe, men vi har bare så vanskelig for å se det selv. Skal vi bygge et reiseliv basert på det trønderske særpreget må vi starte med å drepe den gamle blindflekken som hindrer oss i å se våre egne skatter.
Daniel Johansen
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
Hør våre kommentatorer snakke om mer Ap-krangel, nynorskkrangel, byggekrangel og shortskrangel
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter