Vi tar av fra den oppkjørte skiløypa ved en lovende myr. «Lovende» fordi myrer og vann er beste trasévalg når det handler om nattskiløping utenfor løypene. Min noe sprekere turkamerat går foran og lager spor. Det er onsdag kveld i denne uken, og vær og føre er perfekt for å lete opp noen avsidesliggende skijegerposter.

Skijeger-hvafornoe? Et nesten hemmelig tilbud for den som vil gå turer i eget tempo og selv finne veien. Ildsjelen Lasse Natvig i Byåsen idrettslag har hver vinter satt ut 40 orienteringsposter spredd utover hele Bymarka. Dette har han kalt «Skijeger’n». Vi er drøyt hundre frelste.

LES OGSÅ: En snøelskers bekjennelser

Tirsdag ble starten av «Friluftslivets år» markert. Ordførere overnattet i lavvo, og i Trondheim ble folk invitert ut på tur med aktiviteter, Midtbyen rundt. Dersom friluftslivsåret kan få flere til å komme seg ut, bruke kroppen, oppleve naturen og reflektere, er det bra. Men hvis noen ser på friluftsliv bare som fysisk aktivitet og trening, er det å innsnevre både verdien og potensialet.

Vi er altså på vei over den lovende myra, som raskt ender opp i kronglete småskog og uoversiktlige nedoverbakker. Føret er skarpt, og lysten til å brekke arm eller bein er ikke altfor påtrengende. Det sterke lyset fra hodelyktene ender i en vegg av bar og bjørkekjerr. Men litt plunder hører med, og snart finner vi åpninger ut til den neste myra som kartet lover oss. Like etter kjører vi vaklende slalåm mellom granleggene ned til Leirsjøen.

Hva er vitsen? Er vi en utdøende rase, vi særinger som liker å streve med tunge ski gjennom det som er igjen av villmarkslignende områder i Bymarka? Er det ikke artigere og mer sosialt å renne i lekkert preparerte bakker og la heisen frakte oss opp til ny nedkjøring? For mange er nok svaret på begge spørsmålene et klart ja. De foretrekker et friluftsliv som er lett tilgjengelig og godt tilrettelagt.

Like mange vil si ja takk, begge deler. Tilrettelagt lek i industrialisert natur den ene dagen og barske gleder i urørt terreng den andre dagen. Selv om jeg nok tilhører den tredje gruppen, «puritanerne» som er skeptisk til å bygge ned Lille Gråkallen, og som mener at vi allerede har mistet nok natur i Norge, går det an å forstå de som vil bygge alpinanlegg: Det er moro å renne utfor i fine bakker og av og til er det fristende å slippe å gå motbakkene selv. En liten flekk natur kan vi vel ofre, Bymarka er tross alt en bymark? Tja, det blir mange flekker etter hvert.

Det var Fridtjof Nansen som etablerte begrepet friluftsliv, og i 1916 ga han ut boka som nettopp hadde tittelen «Friluftsliv». Allerede da var konflikten mellom det enkle og det tilrettelagte friluftslivet tydelig, og i den svært leseverdige boka harselerer Nansen med «kulturen» som presset seg innover fjellet, i form av veier og hoteller. Men det han formidler enda sterkere enn sivilisasjonskritikk, er den rene naturgleden.

Nå går det unna! Etter strevet i mørklagt skog, oppleves hardpakket snø på en diger isflate nesten som et naturens under. I «kanalen» mellom Store og Lille Leirsjøen har det tydeligvis vært åpent vann så sent som i forrige uke. Kuldegradene sist helg har lagt ny is, men vi nøler. Er det lurt å ta denne snarveien?

Så ser vi ferske spor av et hundespann, og når vi i tillegg ikke klarer å hakke hull i isen med skistaven, regner vi med at den er trygg. Litt ekstra spenning er ikke å forakte.

Selv om noen har glemt det, er vi mennesker skapt til å være i naturen og til å klare oss der. At vi fortsatt eksisterer som art, skyldes at vi har hatt forfedre som har fikset nettopp det så bra at de overlevde gjennom fire-fem tusen generasjoner. «Naturen er vårt hjem» er derfor mer enn en klisjé. Men kanskje er det like riktig å si at mennesket har klart seg fordi vi er ekstremt tilpasningsdyktige og fullt ut i stand til å finne nye hjem.

Riktig nok finnes de som hater å forlate asfalten og det er noen som får mentalt sammenbrudd av bylivet, men de fleste nordmenn lever fint i spennet mellom urbanitet og naturliv.

Det norske friluftslivet, som en «unyttig» og frivillig aktivitet, ble funnet opp samtidig med at de fleste av oss ikke lenger trengte å gå ut i naturen – for å hente husdyr, finne mat eller virke til hus og redskap. Når vi ikke er nødt til å være der, vil vi dit likevel.

Arven fra Nansen, vedlikeholdt av så ulike størrelser som Peter Wessel Zapffe, Nils Faarlund og Lars Monsen, er fortsatt levende. Men selv om søndagsturen med familien står sterkt, og kanskje har overlevd bedre enn både kirkegang og kjøttkaker i brun saus, slår bildet av nordmenn som drevne turfolk, sprekker. Hvor mange ungdommer som ikke er på trening, ser du i marka?

Øst for Bjørktjønna skal det ligge en post, så vi legger kursen tvers gjennom skogen. Litt av moroa er å gå egne veier. Snart ser vi en rekke «strangers in the night» i form av dansende lyspunkter oppe i åsen. Det er andre hodelyktskiløpere som kommer fykende ned løypa fra Rønningen. Den samme løypa skal vi krysse for å finne posten, som er en av ti enkle, beregnet på barn og nybegynnere. Selve posten består av en rød og hvit plate, litt større enn en cd, festet på et tre, samt en refleks til hjelp for oss som kommer i mørket med lykt.

Det er litt pinlig å innrømme at selv det å finne denne barneposten, gir en slags lykke- og mestringsfølelse. Når du må finne veien, takle vær og terreng og kan være alene i mørket mellom myra og stjernene, kan noen av oss lettpåvirkelige få en nesten religiøs opplevelse i tillegg til den fysiske. Noen ganger kan fryden over å kunne være i ett med naturen og oppleve sanseinntrykkene være så sterk at alt smelter inn i en åndelig dimensjon som er vanskelig å beskrive. La oss bare ta det ned og kalle det naturglede.

Neste post er mer krevende, både for lunger og orienteringsevne. Vi må bakse oss opp til en kolle nær toppen av Hoåsen, et fabelaktig turmål i Leinstrandmarka. Herfra ser du hele Stor-Trondheim.

Langvarig fiskebeinstamping i løssnø avslører effektivt hvem av oss som har best kondis. Oppe på det vi mener er den rette kollen, ser vi ingen post. Har vi bommet? Men like før vi haster av gårde til neste topp, oppdager jeg at det blinker mellom småtrærne. Kollen er større enn vi trodde, og det er refleksen på posten som redder oss.

Nedkjøringen er ren belønning for svettingen oppover, og tilbake på Leirsjøen kan vi slå av lyktene og bare nyte natta. Når øynene vender seg til mørket, er verden rundt oss bare en stor, hvit flate omkranset av svarte, taggete vegger med en dypt rød, bylysfarget himmel til tak. Det eneste vi hører er skienes svusj og stavenes knirk. Noe helt ordinært oppleves som noe helt unikt.

Et par-tre timer av en helt vanlig kveld. Hvis det finnes noen mening med livet, noe som dessverre ikke er så sikkert, da kan det å gå tur være et like godt svar som mye annet.