Det fins ikke piller mot møkkete vann, men ellers får du piller mot det meste.
Samt mye annet. Det perfekte er vår tids norm. Lykken skal være fullkommen. Kroppen likeså. Kanter skal slipes bort, skavanker skjules, følelser skal utjevnes, i hvert fall de negative. Ubehag, fysisk som psykisk – bort med det. Vi sitter i kø på legekontorene. Vi går til psykiateren. Til psykologen. Vi prøver krystallterapi. Besøker healere. Ringer spåkoner. Og flere har besøkt Snåsamannen.
Filmskaperen Margreth Olin har laget en dokumentarfilm om ham, som får har premiere i dag. Jeg tror ikke Joralf Gjerstad har overnaturlige evner. Jeg gjør ikke det. At det er noe ved ham er det ingen tvil om. Men det stopper nok med det. Jeg betviler ikke at mange har følt seg bedre, friskere, ja, la oss bruke et uttrykk som helbredet, etter å ha besøkt ham. Tro kan flytte fjell. Placeboeffekten. Hvis man bare er sterk nok i troen, er det underlig hvordan det kan hjelpe. Men at han har en gudegitt gave? Neppe. Meg bekjent har han aldri kurert noe annet enn det som i utgangspunktet kan gå over av seg selv, eller på naturlig vis. Vonde nakker. Stive skuldre. Knær som verker. Ikke kreft. Ikke multippel sklerose. Ikke parkinsonisme.
Hvis et menneske ved hjelp av varme hender eller tankeoverføring er i stand til å helbrede alvorlige lidelser som krever medisinsk behandling, skulle man tro det hadde vært mulig å dokumentere det med konkrete, vitenskapelige bevis. Men det gjør det altså ikke. Noen tror på Jesus. Han har også hjulpet en hel del. Utvilsomt. Og vi har et vell av andre, alternative behandlingsmetoder. Vi har for eksempel en representant for kongehuset, som tilbyr, vel, hva? Hun driver firmaet Soulspring sammen med Elisabeth Nordengen, og tilbyr blant annet kurs hvor man kan oppdatere sine tidligere liv slik at kraften kommer tilbake til oss nå og nye muligheter oppstår. Det er å håpe at man ikke tilbrakte livet i middelalderen som bøddel, får man formode. «Sjelens potensial er ofte gjemt, slik en blomst er i en knopp om våren» som det så vakkert heter på Soulsprings hjemmeside. Krystallhealing, ja. Her får man plassert forskjellige krystaller rundt om på kroppen, dette skal skape et nettverk som gir oss helbredende energi. Ja vel.
Eller hva med Scientologikirkens bruk av e-meter? Her skal man enkelt og greit slå på dette e-meteret, holde i et par elektroder, og tenke forskjellige tanker, dette apparatet måler endringer i sinnstilstanden slik at veilederen vet hva han skal ta opp med brukeren i ettertid. Det er kun scientologiprester som kan bruke disse. Jeg vet ikke helt om jeg synes det er betryggende eller ei. Det de fleste alternative behandlinger, åndelige veiledninger og lignende har til felles er at det koster penger. Tidvis riktig så mye penger. Den tidligere fotballspilleren Arild Berg anslår selv at han har brukt rundt to millioner kroner på forskjellige behandlingsformer – spåmenn, healere, bønnehjelp – før han nå har fått diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom) – for øvrig en omstridt diagnose. Er det fysiologiske eller psykologiske årsaker som ligger bak sykdommen? Det er lett å harselere med disse alternative behandlingsmetodene. Men bør vi ikke i større grad også sette spørsmålstegn ved de etablerte vitenskapene? Ved psykiatrien? Psykologien? Legevitenskapen?
Man kan få en diagnose på det meste, også på det som tidligere ikke nødvendigvis ble behandlet. Maur i baken er blitt til ADHD. Det som før falt inn under humørsvingninger, kan i dag føre til at man anses som bipolar. Men er det riktig å diagnostisere alt? Hvem går vel gjennom livet uten å snuble, ha perioder med nedstemthet, uro? Er ikke dette en del av det å være menneske – å kjenne også på slike følelser? Gjør det livet mindre verdifullt å tidvis kjenne på smerte, blir vi i det lange løp lykkeligere uten? Noen er selvsagt så plaget at de må få behandling, også medisinsk – men så mange som vi ser i dag?
Vi medisineres så mye at vi er i ferd med å utvikle antibiotikaresistens, og helseminister Bent Høie la nylig fram en handlingsplan for å kutte bruken av antibiotika med 30 prosent innen 2020. Det er ikke gitt at de diagnoser som stilles i dag, de behandlingsformer som forfektes av svært mange, er riktige – eller at de vil tåle tidens tann. Den portugisiske legen Egas Moniz fikk i 1979 Nobelprisen i medisin for å ha utviklet lobotomien. Mennesker ble behandlet med elektrosjokk. Man må anta at de fleste innen helsevesenet som forsket på, utviklet og tok i bruk disse metodene gjorde det i beste mening, med det ønske å gjøre livet lettere og bedre for pasientene. Historiens dom har imidlertid vært nådeløs. Det er ikke gitt at den er mindre nådeløs dersom man går noen tiår fram i tid og ser på hvordan vi i dag diagnostiserer og behandler mennesker med lidelser.
Når det stilles slike diagnoser er det flere aktører som tjener penger. Leger, psykiatere, psykologer og ikke minst – store farmasøytiske selskaper. Sistnevnte er selvsagt ikke i bransjen på grunn av sin godhet og omtanke for enkeltmennesket. De er der for å tjene penger. De er profittdrevet, har aksjonærer som stiller krav til avkastning – akkurat som alle andre multinasjonale selskaper. Jo større medisinsalg, jo større inntjening.
Kanskje skulle vi i større grad våget å leve våre liv i en drøm, en temmelig vill en, og spist solnedganger som drops. I stedet for alle disse pillene.