Jostein Iversen Rektor Nidaros Idrettsungdomsskole

I 2020 fikk vi en ny læreplan i skolen, en fagfornyelse, men dette er ikke en læreplan for alle elever? Teori ble til mer teori.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I 2020, midt under koronapandemien, lanserte skolemyndighetene et nytt kunnskapsløfte – Kunnskapsløftet eller LK20 i den norske skolen. LK20 skulle «fornye læreplanene og gjøre dem mer relevante for fremtiden». Feilen var at det ble flikking på gamle planer og få visjoner for fremtiden. Rent praktisk har nok ikke elever og foresatte merket at de har fått en ny læreplan.

Denne kronikken retter seg mot utfordringen i ungdomsskolen, en tid som er utfordrende for mange ungdommer. Hvorfor ikke lage en læreplan som løfter alle når først jobben skal gjøres? Med noen grep kunne læreplanen blitt mer interessant.

Bare mer teori. Når læreplaner utarbeides, virker det som om det er mange akademikere som har sittet rundt bordet. Arbeidet med kjerneelementer var viktig i LK20, og fokuset var de «gamle» fagene. Kunnskapsområder, metoder, begreper, tenkemåter skulle vektlegges, og sammenhengen mellom fagene skulle stå sentralt (Jf. Udir.), men i de fleste skoler er ikke dette en merkbar endring siden skoler allerede arbeider på denne måten.

I ungdomsskolen finner vi ikke en ensartet gruppe elever, noen vi skulle ønsket. For mange ungdommer blir hverdagen den samme. Hvor ble det av de praktiske fagene? Fremtiden skriker etter yrkesutdannede. Jan Tore Sanner (H) skrev i et debattinnlegg at vi vil mangle opptil 100 000 fagarbeidere allerede i 2030, men etterspørselen merker vi allerede nå.

I LK20 hadde vi hatt en gyllen mulighet til å forberede elevene i ungdomsskolen for en fagutdannelse samtidig som vi kunne ivareta de som ikke lykkes fullt ut med de teoretiske fagene. Ungdomsskolen er i dag ikke bygd for det vi trenger mest av i fremtiden; håndverkere og alle andre områder innen fagutdanning. Vi har for stor grad låst oss til det akademiske. Fremtiden for ungdomsskolen er å komme tidligere i gang med den yrkesfaglige utdanningen.

Valgfagene i ungdomsskolen ble fra 2006 (innføringen av LK06) tatt bort fra fag- og timefordelingen, for så å bli satt inn igjen med 1,5 uketimer fra 2012. Valgfagene ble innført som et ledd i å gjøre ungdomsskolen mer «motiverende, praktisk og variert». De skulle også bidra til å utvikle forståelsen av det å ta valg (Jf. St. 22-2010). Dette var bra, men det burde vært flere uketimer. Med flere valgfagstimer kunne skolen ivaretatt elever som har behov for en mer variert og praktisk skolehverdag og de som har andre utfordringer.

Matematikk er som en folkesykdom å regne i Norge. Mange elever faller av tidlig, og i ungdomsskolen er mange akterutseilt. Bakgrunnen for dette er sammensatt. På PISA ligger vi ikke spesielt godt an. PISA, der alle OECD-land er med, måler 15-åringers kompetanse i lesing, naturfag og matematikk med jevne mellomrom. Siste undersøkelse i matematikk ble gjort tilbake i 2012 og viser at vi presterer litt under gjennomsnittet i regning.

Nå avdøde professor Snorre A. Ostad har dokumentert at det er vanskelig å få elever inn på riktig spor i matematikk når de har kommet på mellomtrinnet. På ungdomsskolen er veien enda vanskeligere. Læringskurven er bratt, og arbeidsinnsatsen til en rekke elever uteblir. Faget, etter dagens læreplaner, blir vanskelig for mange. Hvorfor kunne ikke en ny læreplan i matematikk i LK20 inneholdt 1T (teoretisk matte) og 1P (praktisk matte) som i den videregående skolen?

Som et kompromiss i LK20 ble karakteren i sidemål utsatt i norsk til 10. trinn. Det vil si at elevene på 8. og 9. trinn ikke skal ha egen karakter i sidemål. I årtier har sidemålskarakteren blitt sett på som en hemsko blant norske elever, uten at de har blitt hørt. Egen sidemålskarakter er i og for seg bare å utsette «problemet».

I 2012 fikk vi en rettskrivingsreform som gjaldt nynorsk. Siden det bare er cirka 10 prosent som bruker nynorsk i skolen i dag er denne sentral. Viktig i reformen var at sideformer skulle «vere valfrie for skuleelevar i deira skriftlige arbeid», men ikke benyttes i lærebøker. Dette tilsa at målformene ble mer lik i skrivemåten. LK20 burde også tydeliggjort hva som er formålet i skolen når det gjelder skriftspråket. Vi må tilpasse oss tiden. Sidemål burde vært et opplæringsmål, og ikke med egen karakter og eksamen på 10. trinn. Sidemålet bidrar i dag til å gjøre skolehverdagen vanskeligere for mange elever.

Elever med store behov er merkbart i skolehverdagen. I stor grad må faglærerne multitaske i klasserommet med elever med ulike og spesielle behov. Dette har de hverken tid eller kompetanse til. LK20 legger ikke opp til noen forbedring på dette området, her tenkes det bare fagfornyelse.

På 1990-tallet ble spesialskolene lagt ned og integreringen tok til. Alle elever skulle nå gå på sine lokale skoler og regionale kompetansesentre skulle være med å følge opp og bistå skolene med integrering av de vanskeligstilte elevene. Denne reformen har i mange sammenhenger vært et overgrep mot enkeltelever og skoler, og vært med på å gjøre arbeidsdagen for de fleste lærere vanskeligere.

Kompetansen og ressursmangelen i mange norske kommuner har vært merkbar. I Trondheim kommune har for eksempel ventetiden på en sakkyndig vurdering ligget på mellom ett til to år. Uten nok hender i skolen er det også vanskelig å sette inn tiltak som kan være til hjelp. Politikerne må skjønne at det koster å ha alle elever i en skole.

Elevene har nok ikke merket så mye til den nye læreplanen, og langt unna har den innvirket på noen positiv måte. Det teoretiske har bare blitt mer teoretisk. I praksis så vil de elevene som opplever skole og fag som vanskelig og kjedelig, fortsatt oppleve LK20 på samme måte. Hendene som skolen så sårt trenger, har uteblitt og LK20 har på svært få områder gjort ungdomsskolen bedre.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe