Bærekraftig byutvikling

Den verden vi ser i dag er ikke den vi møter i morgen. Mandag forrige uke spratt prisen på korn i været som følge av den spente situasjonen mellom to av verdens største kornprodusenter, Ukraina og Russland. De fleste klimaframskrivinger forteller oss at produksjonsforholdene for mat vil bli drastisk endret. Befolkningen i verden øker, det samme gjør forbruket. Om 50 eller 100 år er verdens matvaresituasjon en ganske annen enn i dag. Slik den også var for 50 eller 100 år siden.

I forrige uke kom nyheten om at selvforsyningsgraden i Norge er redusert med fem prosentpoeng på ett år. Regner man med import av fôr til både landbruk og oppdrett, er selvforsyningsgraden i Norge for første gang under 40 prosent. Lav selvforsyningsgrad gjør oss sårbare. I et langsiktig perspektiv er det en sjanse å ta som kan straffe seg dyrt. Det jo også et spørsmål om hvor langt vi kan strekke vår moralske samvittighet med å bruke oljerikdommen til å kjøpe maten fra andre land som kanskje selv trenger den til sin egen befolkning. Noen sier oljen vil vare i 20 år til, andre 50. Uansett er mye av rikdommen vår basert på en ikke-fornybar ressurs som forsvinner med bruken.

Naturen har brukt mange tusen år på å danne det jordlaget vi trenger for å dyrke matkorn og grønnsaker. Kun én fattig prosent av Norges landareal har potensiale for matkornproduksjon. Denne grøderike, ikke-fornybare matjorda var grunnen til at Trondheim ble etablert akkurat her. Det samme gjelder mange andre byer – inkludert «oljebyen» Stavanger. I motsetning til oljen, forsvinner ikke matjorda ved bruk, den forsvinner ved nedbygging, og da for alltid.

Det kan være vanskelig i Norge i dag å se for seg at vi skal komme i en situasjon hvor tilgangen på mat er reelt truet. Sist det var knapphet på mat i Norge var under siste verdenskrig. For de fleste av oss er dette kun beretninger fra gamle dager og ikke levde erfaringer. Det er kanskje derfor det ikke vekker noen medieoppmerksomhet utenfor Nationens redaksjonslokaler at landets største kornlager nå kan bli solgt til private aktører som ønsker å bygge leiligheter. Det er mer penger i leiligheter enn i et beredskapslager for korn. Men klimaendringer, energimangel og kriger er globale kriser som kan sette oss i en situasjon hvor vi har mer bruk å ha korn i siloer enn leiligheter.

Årlig forsvinner det mye jordbruksareal og nylig ga regjeringen Trondheim kommune lov til å omdisponere 1000 mål av den mest fruktbare jordbruksjorda vi har til boligformål. Det skjedde ikke uten debatt og oppmerksomhet. Mye tyder på at det er i ferd med å skapes en større bevissthet om betydningen av jord og matsikkerhet i befolkningen. Det er ikke sikkert trondheimspolitikerne som lot seg avbilde, mens de skålte i champagne i begeistring over at nye 1000 mål dyrkamark skulle ut av matproduksjonen, vil være like stolte over det bildet om 10-15 år. Stolte blir neppe barnebarna deres heller, når de vurderer valgene besteforeldrene tok.

I en kronikk i Adressa 1. mars skriver Trondheims byplansjef, Hilde Bøkestad, om de dilemmaer og utfordringer man står overfor når en by som Trondheim vokser mye og raskt. Overraskende nok nevner hun ikke dilemmaet mellom byvekst og dyrka jord med et eneste ord. Hun innleder kronikken med å slå fast at «alle byer speiler sin tids samfunnsidealer og prioriteringer». Bøkestad er imidlertid opptatt av naturen og dens verdi for byens befolkning. Under overskriften «Det umistelige» kan vi blant annet lese at «naturnærhet verdsettes høyt i norsk kultur. Nidelva, fjorden, Bymarka og Estenstadmarka gir Trondheims befolkning fantastiske rekreasjonsmuligheter. (…) Å være inne blant trærne eller utforske livet i bekken kan gi varige minner. (…) Naturnærhet bidrar til erkjennelse av at ren luft, rent vann og mat er verdifulle betingelser for liv».

For byplansjefen er naturkvalitetene i sin helhet knyttet til rekreasjon og fungerer som en påminnelse om at naturen er en forutsetning for liv. Naturen og dens funksjon løftes ut fra sin materialitet: Den skal bare minne oss på at natur produserer mat, ikke produsere mat. Til byplansjefens forsvar: i kommunens «Melding om langsiktig byutvikling» nevnes forvaltning av dyrka jord som en statlig gitt «ramme» for kommunens planarbeid og man har et mål om å drive «differensiert jordvern». Når det gjelder vern av marka er planen mer kategorisk – «Det forutsettes at det ikke skjer inngrep og reduksjoner i markaområdene». Men sett i perspektiv, for eksempel våre barnebarns perspektiv: Bør virkelig marka være mer hellig enn dyrkajorda?

I slutten av sin kronikk inviterer byplansjefen til dialog med kommunens befolkning om de grepene som bør tas for en langsiktig og god utvikling av byen. Vi griper denne muligheten med en oppfordring til at Trondheim kommune går i spissen og meisler ut en utviklingsplan som er en moderne by verdig, som tar bærekraft på alvor. Istedenfor å bygge ned de unike naturressursene bør vi heller dyrke dem, i dobbelt forstand. Et bærekraftig samfunn forutsetter at man verner om den ikke-fornybare matjorda. Kanskje er det på tide å tenke over både idealene og prioriteringene våre og la dem preges av respekt for fortiden og tanker for fremtiden. Da kan matjorda som omgir Trondheim brukes som en ressurs for både matproduksjon og byutvikling.