Superbuss kan bli en super løsning på Trondheims transportbehov. Bussene kan også bli et usupert og upraktisk pengesluk på hjul.

Supert? Superbussen skal stange i de samme køene som annen trafikk, og mange må forberede seg på å skifte buss. Kanskje det trondhjemmere aller mest trenger rett og slett er flere avganger, og ikke et dyrt og risikabelt konsept med busser som ser ut som trikker. Foto: jens petter søraa

Superbusser skal fra august 2019 være ryggraden i Trondheims kollektivsystem. Det er ikke få utfordringer som skal løses med de nye bussene: De er alternativ til bybane, de skal sørge for at bilbruken holdes nede, de skal betjene en by som vokser og viktigst av alt, sørge for at trondhjemmere kommer seg til og fra arbeid og skole.

LES OGSÅ: Miljøpakken om superbuss

Superbuss høres fint ut. En super buss er en som går ofte, er fleksibel og løser transportfloker for enkeltpersoner og for byen. Men alt vil ikke være så flott som det høres ut. Det blir dyrt å bygge om holdeplasser, mange bussholdeplasser vil forsvinne, bussene skal stort sett stå i de samme køene som resten av trafikken, og veldig mange passasjerer må skifte buss. Hva er så supert med det?

Hvis vi ser det fra busspassasjerenes perspektiv, og det kan være en god tilnærming, siden de avgjør om dette blir en suksess eller ikke: Det skal ganske mange fordeler inn i den nye transport-hverdagen for å oppveie ulempen ved å skifte buss. Da skal det ikke bare være høy frekvens på avgangene. Da skal bussen også være komfortabel, ikke bli mye dyrere og den skal bruke like kort tid som i dag, helst enda mindre.

LES OGSÅ: AtB-rapport om rutestruktur og superbuss

Superbuss er et konsept mer enn et valg av en busstype. Konseptet innebærer hyppige avganger, stor kapasitet, høy standard, få stopp og bitvis kjøring i egen trasé. Det siste punktet skal vi straks komme tilbake til. Det er også to andre viktige premisser for Trondheims satsing på superbuss: At færre busser skal rulle gjennom Midtbyen og at mye av busstrafikken i fremtiden skal gå på tvers og ikke gjennom sentrum.

Ideen om superbuss vokste frem av asken da planer om bybane ble forkastet. Bergen valgte bybane, mens Trondheim og Stavanger begge har valgt å satse på buss. Da diskusjonen startet, var det mye snakk om at superbussen skulle gå i egen trasé. Da ville den vært en slags bane på gummihjul. En slik buss ville kommet raskt frem, hatt høy hastighet og regularitet, det vil si mange av de fordeler som er ved en skinnegående bane.

LES OGSÅ: Teknisk Ukeblad: Derfor er superbuss billigere enn trikk

Når superbuss-prosjektet er i ferd med å bli konkret, er det lite igjen av ideen om at den skal ha en privilegert tilværelse i gatebildet. Tvert imot, ser det nå ut til at det som skal være ryggraden i byens kollektive infrastruktur, skal dele veien med alle andre trafikanter. Superbussene skal altså stoppe ved de samme rødlys og stampe seg frem i de samme køer som personbiler, tungtrafikk og andre busser. Det er disse plass-konfliktene som kommer til syne i tautrekkingen om fremtidig utforming av Innherredsveien og Elgeseter gate.

Dette er ikke bare snakk om et mindre viktig element i superbuss-konseptet. Spørsmålet om egen trasé er selve kjernen i spørsmålet om superbuss egentlig vil være en forbedring og om det vil være fremtiden for Trondheim. Hvis saken bare handlet om ordvalg, hadde det ikke spilt så stor rolle. Det må gjerne kalles superbuss, selv om det egentlig ikke er mye mer enn et alminnelig godt busstilbud.

LES OGSÅ: Her er superbuss-traseene i Trondheim

Superbussene har altså skiftet karakter. Derimot klamrer kostnadene seg fast, ikke ulikt en stå-passasjer når bussen dundrer ned i et hull i veien. Det planlegges nå for at 65 bussholdeplasser skal opprustes til superbuss-standard, til en samlet pris av en halv milliard kroner. Er det god bruk av bompenger og statlige skatteinntekter? Kunne en halv milliard kroner vært brukt på en annen måte som ville gitt byen et minst like godt kollektivtilbud?

Der jeg går på bussen, må jeg ofte ta til takke med ståplass. Jeg tåler å stå. Jeg greier til og med å glede meg over at busstilbudet i dag er en suksess og at mange har behov for en slik tjeneste. Men ståplassen viser også at Trondheims buss-suksess har skapt et kapasitetsproblem.

Kanskje det er viktigere å løse denne relativt lille utfordringen, og sette inn flere busser, enn å holde liv i grandiose, supre planer?