Arbeidsinnvandrere er først og fremst håndtert i nasjonal politikk som de som skal produsere maten, husene og veiene våre; og ikke som medborgere.
Brakkeriggene står som estetiske symboler på at arbeidsinnvandrere er her midlertidig, og understreker at de ikke er en del av oss. Samtidig sørger de som bor der for en stabil produksjon og inntekt i by og bygd; for eksempel i matproduksjon (laks, kjøtt, melk, og kylling) eller med å bygge nye E6 hvor man kan se brakkebebyggelsen lyst opp med lyskastere ved motorveien i Malvik.
Inkluderende boligpolitikk er endelig en del av boligstrategi på kommunalt og fylkeskommunalt nivå i Trøndelag. Trondheim kommune knytter sin sosiale boligpolitikk til Bærekraftsmål 1: Bekjempe fattigdom. Kommunen inkluderer både flyktninger og studenter i sin plan for 2020–2024. Samtidig ser vi at arbeidsinnvandrere fortsatt er fraværende i politikken. De i hovedsak østeuropeiske arbeidsinnvandrerne bor fortsatt i brakker, stappfulle eneboliger, eller til og med i telt og campingvogner rundt om i byen.
Sosial bærekraft – et oversett kapittel i Trondheim byutvikling?
I snart to år har vi studert husvære for arbeidsinnvandrere i Trøndelag; hvilke aktører som er involvert, og ikke minst deres egen opplevelse. Vi har opplevd at det nå er økende interesse for temaet, men det er fortsatt vanskelig å finne ut hem ansvaret ligger hos i det offentlige. Dette er kanskje fordi ansvaret spenner på tvers av flere «siloer», blant annet næringsutvikling, velferd og boligpolitikk. Den andre forklaringen kan være at det er et anliggende som næringslivet selv har tatt ansvar for, og som det offentlig dermed ikke ønsker ansvar for. På kommunalt nivå ble det først en prioritet å følge med på hvor og hvordan arbeidsinnvandrere bor under covid, men da var det på grunn av smittevernhensyn og hygieniske forhold. For å beskytte oss, ikke dem. Noen arbeidsinnvandrere fortalte oss om mennesker som hadde sittet i sine boliger aleine og isolert på grunn av korona, og hadde fått illebefinnende uten å kunne varsle noen.
Den midlertidige arbeidsinnvandringen vil fortsette å være en del av by og bygd. Centre for Migration studies i Warszawa har funnet ut at stadig flere mennesker velger en livsstil i konstant pendling mellom Polen og andre land. Derimot har lønningene og tilgangen til arbeid gått opp både i Polen og ellers i Europa, derfor er det forventet å bli vanskeligere å få tak i god og kompetent arbeidskraft fremover. Boligkvalitet, bo-vilkår, sikkerhet og stabilitet peker seg i økende grad ut som en faktor som bestemmer om kompetent arbeidskraft ønsker å komme tilbake for å jobbe i trøndersk industri.
Trondheim har et boligproblem – heldigvis finnes det løsninger
Arbeidsinnvandrere blir typisk, etter et formelt møte med Norges system for å få papirene i orden, kastet ut på dypet med en forventning om at de skal klare å holde hodet over vannet selv. Dette står i kontrast til for eksempel flyktninger, som møtes med et veldesignet introduksjonsprogram og bolig. Arbeiderne kommer inn på boligmarkedet gjennom arbeidskontrakt, gjennom tredjeparter, sosiale nettverk eller nettverk fra hjemlandet. Senere navigerer de i boligmarkedet gjennom kreative og uformelle utleieavtaler. Mangelen på inkluderende boligpolitikk for arbeidsinnvandrere blir først synlig for samfunnet når mangelen på system øker faren for utnyttelse og sosial dumping. Det beskrives av flere som at det utvikles et hierarki i forhold til hvem som prioriteres på arbeidsplassen og av arbeidsgiver, og derfor har gode boliger, transport og gode arbeidsforhold, og de som er «nederst på stigen». Disse migrantene er ofte ikke kjent med språket, har færre sosiale nettverk og lavere «sosial kapital». Dette presser dem ytterligere mot risikoen for at de må skaffe seg utilfredsstillende eller ulovlige boligløsninger for å overleve.
Det er som arbeidsgivere og rekrutteringsbyråer som er mest i kontakt med arbeidsinnvandrere. Utover dette er offentlige regulering- og tilsynsenheter, som Trondheim Brann- og Redningstjeneste (TBRT) og DLE (det lokale eltilsyn) er ansvarlig for å fange opp brudd på sikkerhetskravene, og Arbeidstilsynet er ansvarlige for å følge opp at boliger tilbudt av arbeidsgiver er innenfor reguleringene. Alle er likevel avhengig av bekymringsmeldinger for å gjennomføre tilsyn. Her er Fagforeningenes arbeid med å øke medlemmenes kunnskap om egne rettigheter spesielt viktig, slik at de har kunnskapen til å selv kunne identifisere og tipse om uverdige forhold. TBRT kan inspisere bygg, men kun dersom det kommer en bekymringsmelding. Arbeidstilsynet på sin side kan bare gå inn i en bolig dersom den er eid av arbeidsgiver.
Politikerne må bli flinkere til å bestemme hvordan byen skal vokse
Interesseorganisasjoner, som byggebransjens Uropatrulje, som jobber med å avdekke og informere om uverdige forhold, med mål om å skape en seriøs bransje med like konkurransevilkår. Kartleggingen har vist en overvekt av reaktive tiltak, utført av erfarne ildsjeler og rettet mot overtredelser som skjer bak kulissene i et system som ofte er avhengig av at ofrene av sosial dumping selv skal melde ifra, og vite når og hvordan- noe mange verken har kunnskap, språk eller økonomisk sikkerhet til å gjøre. Siden arbeidsinnvandrere ofte ikke ønsker å komme i konflikt med sin arbeidsgiver eller huseier, eller fordi man ønsker å holde bokostnadene nede for å spare mest mulig, er det lite sannsynlig at de selv vil si fra om ulovlige boforhold, manglende sanitetsforhold, eller brannfarlige boliger.
Arbeidsinnvandrere er først og fremst håndtert i nasjonal politikk som de som skal produsere maten, husene og veiene våre; og ikke som medborgere. Dette må endres for å oppnå et bærekraftig Trøndelag, og boligpolitikk og praksis er et godt sted å starte.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe