Den norske filmskolen har siden starten for 20 år siden bidratt til tiltrengt profesjonalisering av norsk film. Heldigvis er det fortsatt også andre veier til kino, for filmskapere med en annen bakgrunn enn hopen av norske filmdebutanter. Med andre historier og fortellergrep enn vi vanligvis møter.
I år er to av de mest særpregede og løfterike norske spillefilmdebutene av filmskapere fra kunstfeltet. Jorun Myklebust Syversens «Hoggeren» har ellers svært lite til felles med Kim Hiorthøis «The Rules For Everything». Hennes film er omtrent like landlig og rotnorsk som hans er urban og internasjonal.
Les også anmeldelsen av årets store skrekkfilmsnakkis «Get Out»
«Hoggeren» er en norsk spillefilm utenom det vanlige, om vanlige folk. Anders Baasmo Christiansen spiller en 39-åring som etter 15 år i byen vender tilbake til sine avdøde foreldres småbruk i Hallingdal. Tydelig plaget av noe som har skjedd, gyver han amatørmessig løs på gran med øks. Tante, onkel og søskenbarn møter den hjemkomne med en blanding av skepsis og aggressiv gjestfrihet, som når fetteren gir klar beskjed om at han har å stille på kaffe og vaffel.
Jorun Myklebust Syversen har bakgrunn som billedkunstner med foto, video og film. «Hoggeren» er spilt inn på familiegården, med regissørens tante, onkel og søskenbarn i sentrale biroller. Benjamin Helstad er den eneste profesjonelle skuespilleren ved siden av Anders Baasmo Christiansen. I en film som på sitt beste dirrer av innlandsnerve i scener det aldri er godt å si hvordan kommer til å ende.
Det er laget påfallende få norske filmer med skog og innlandsbygd som ramme. Det er laget svært få norske filmer hvor kombinasjon av profesjonelle skuespillere og amatører fungerer så godt.
En av norsk films beste skuespillere de siste åra får virkelig kjørt seg mot debutantene Bjarne og Terje Syversen. Begge gir herlig liv til begrepet «aggressive gjestfrihet», som gjør hjemkomsten krevende for 39-åringen som søker skogens ro.
Filmen er underfortalt, med små spor underveis av hva som har skjedd før vår mann befinner seg i granskogen med dårlig lag med øksa. Det kan innvendes av filmen fortoner seg litt som en oppblåst kortfilm og at den er bedre på omtrent alt annet enn smertepunktet som dunkelt hjemsøker hovedpersonen.
I spill, musikkbruk, miljø og tone er det likevel så mye å glede seg over i «Hoggeren» at det er godt å fastslå at norsk film har endelig fått et fullgodt alternativ til en tur i skogen.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG