Jeg ønsker å løpe mer i marka om vinteren. Derfor trenger vi et rikere stinett for oss til fots.

Strindamarka har mye å by på, og nå er det nydelige høstdager der. Trondheim Bydrift og Strindamarka Vel legger ned en stor innsats for å legge til rette for ferdsel. Det er flott å se hvor mye folk som er i marka, særlig i folkevandringen tur-retur Estenstadhytta i helgene.

Les også: Lenge leve marka

Men det er plass til mange flere: De fleste gangene jeg er i marka har jeg den for meg selv. I Strindamarka markerer Styggdalen en hilsegrense: Nord for den hilser en mest på kjentfolk, sør for den hilser en på både kjente og ukjente. Har en kommet så langt inn i marka, er en blant de få innvidde og er dus med alle.

Planer for marka finnes. Men det er fint med, og rom for, diskusjon om forvaltning og organisering av ferdselen i Strindamarka. Mitt innspill til en slik diskusjon er i to punkter. Punkt 1: Fokus på skiløpenettet gjør at færre ferdes der til fots og på sykkel året rundt. Punkt 2: Fokus på skiløypenettet gjør at vi heller ikke får så gode forhold for å gå på ski.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Bergen har skjønt hvordan byer skal bygges

Punkt 1: Strindamarka innbyr til ymse ferdselsformer året rundt. Selv går, løper, og sykler jeg der året rundt. I tillegg svømmer jeg om sommeren, og jeg går på ski om vinteren. Snart er det vinter, og løypetraseene for langrenn er bedre utformet enn noensinne. Brede, flate gater gjennom marka gjør at løypemaskinene kommer til over alt, og at det trengs svært lite snø før skiløypene kan prepareres. Myrer er grøftet og platter er lagt ut, for å hindre issvuller og overvann.

Skiløypenettet utgjør hovedferdselsårene året rundt. All tilrettelegginga gjør at en i sommerhalvåret får en viss fornemmelse av å gå rundt i et langrennsanlegg uten snø. Selv om det er gjort et fint arbeid med å opparbeide sommerstier i løypenettet, særlig nord for hilsegrensen, med grusing og såing.

Det øvrige stinettet krever godt fottøy. Og med terrengsykkel er det ikke lett å komme seg rundt. Myrhull og gjørme skaper barrierer, og fører til brede stier som sliter på naturen. Vi var nettopp i Barnas Naturverden i Rennebu. Nydelige hellelagte stier var opparbeidet. De smøg seg inn i naturen, og kommer bare til å bli vakrere ettersom tiden går. Slike stier inviterer flere til å ferdes ute.

Strindamarka har en rik historie med bergverks- og gårdsdrift. Denne historien kunne gjerne vært enda mer synlig og kjent for markatraverne. Hvor mange vet for eksempel at da det i 1958 ble invitert til dugnad for å bære opp alle materialene Estenstadhytta er bygget av (vei var det ikke), kom det over 1000 personer, voksne og barn, og bar planker og bord opp til byggeplassen! Tidene skifter: Som takk for innsatsen, fikk dugnadsfolket et askebeger hver.

Jeg har ikke noe ønske om å gjøre marka til en park. Det er moro å gå på skattejakt i Strindamarkas utilgjengelige stilabyrint, med en rik grunn av røtter. Men å gjøre noen stier bedre egnet for ulike folk og ferdselsmåter, sommer og vinter, hadde vært et gode.

Vi bør ha større ambisjoner for stinettet til sommerbruk. Med nokså små budsjetter kunne en gitt alle de som går søndagstur til Estenstadhytta flere vakre veivalg, for eksempel rundt Tømmerholt- og Estenstaddammen. Trappene som er ordnet opp mot Estenstadhytta på dugnad i sommer er flotte. Men hva om vi også lot Bydrift bruke litt midler til å utbedre og anlegge stier utover det som lar seg gjøre på dugnad. Det ville gi marka et løft, og ville nok også lønne seg rent økonomisk: En vil få tifold igjen for det på folkehelsebudsjettet.

Punkt 2: Bydrift gjør en omfattende jobb med å preparere løpene gjennom vinteren. Når det er snø. Snø har blitt en knapp ressurs. I markamålestokk blir store ressurser lagt ned for å utnytte snøressursene best mulig, og da er det et paradoks at turgjengere også på vinteren blir ledet inn i skiløypa. Sist vinter var det flere folk til fots enn på ski i skiløypene i Strindamarka. Som skiløper er lykken å gå rett etter at løypemaskinene har kjørt, i en skiløype som ikke er tråkket ned av folk til fots. Det må være smertelig å se på dette for dem som har stått på året rundt for å få til så gode forhold for oss skiløpere.

Men hva med oss turgjengere om vinteren? Vi turgjengere er vant til å gå i skiløypa om sommeren, så hvorfor ikke om vinteren? Hvor skal vi gå eller løpe? Jeg ønsker å løpe mer i marka på vinteren, men i skiløypa får jeg meg ikke til å gjøre det. Men hadde vi hatt et rikere stinett for oss til fots, hadde vi hatt innarbeidede alternativ som kunne vært kjørt opp med skuter om vinteren. Og i de brede skiløypene kunne en lagt klassisksporet litt lenger inn i den tråkkede løypa, og forbeholdt ferdsel til fots på utsiden av det. Det er snakk om litt organisering, og det finnes mange gode løsninger. Denne utfordringen er ikke som diskusjonen om sykling versus gåing i marka på sommerstid. Den løser vi fint med å ta hensyn til hverandre, og ta det med ro.

Utfordringen her er heller som den vi hadde da vi begynte å skøyte på ski. Det gikk ikke an å skøyte, uten samtidig å ødelegge klassisksporet.

Det problemet ble løst ved ny sporsetting og bredere traseer, og nå er dette ikke et problem lenger. Vi må klare å finne en like god løsning for å legge til rette for og organisere ferdselen av dem som går med og uten ski.

Motsetningen mellom turgjengere og skiløpere er kunstig. Skiløperen, løperen, vandreren og syklisten er gjerne en og samme person. Denne personen ønsker et stinett og en organisering som gjør at forholdene og ressursene utnyttes best mulig, til den store glede og privilegium det er å få utfolde seg året rundt i Strindamarka.

Lars Ursin, markatraver