Men er det ikke nok sykdomsprat i Norge – ikke minst blant godt voksne? Nest etter været er det vel sykdom praten dreier seg om når folk møtes.
Jo, men kanskje kan det også være nyttig å dele erfaringer.Den første erfaringen fikk jeg av naturlige grunner ikke delt med noen på forhånd: Jeg fikk tre brudd i overarmen og måtte sette inn kunstig skulderledd. For meg var dette et møte med en helt ny verden, med bare en arm som hjelp. Jeg hadde aldri vært meg bevisst alle prosesser knyttet til påkledning, bevegelser og transport, hygiene, arbeid i hus og hage, bruk av PC og annen teknologi. Ganske fort følte jeg takknemlighet for at bruddene ikke kom i høyrearmen. Møtene med andre mennesker som gjennom store deler av livet har hatt store handicap, har også vært lærerike og vil forhåpentlig lede til mindre syting fra min side.
Men det var også mitt første møte med det norske helsevesen på godt og vondt, erfaringer som jeg gjerne vil dele - siden jeg tror det kan spare andre for unødvendige smerter og ergrelser.
Generelt er det et vennlig helsevesen du møter, men ganske upersonlig og uoversiktelig. Etter første operasjon forsøkte jeg å holde orden på navn og personer jeg møtte – men etter 20 navn, uten angivelse av hvilken funksjon de hadde, fant jeg det både uinteressant og unyttig. Et unntak vil jeg fremheve: en mann som presenterte seg som «utreisekoordinator», og som også fungerte som det!
Møtet med systemet var lærerikt på mange plan. Jeg kjente ikke språket og alle fremmedord som ble brukt. Tilfeldige møter viste meg betydningen av kontakt med andre enn eksperter, ikke minst andre pasienter. Men kan en oppnå noe ved at pasienter deler erfaringer med hverandre, må en ikke begrense seg til ekspertene: fysioterapeutene og legene? Nei, kanskje også disse trenger få del i pasientenes erfaringer og lære av disse.
I mitt tilfelle mener jeg at de tre verste nettene på sykehuset ble påført meg gjennom helt unødvendige smertebringere i sykehusets regi:
En fatle – en slags sele for å holde armen på plass, men som var vanskelig å montere, som fort skapte uutholdelige spenninger i armmusklene, og som kunne skape farlige armbevegelser når en måtte fri seg fra smertene.
Bruk av blærekateter som ikke fungerer hos alle, for eksempel hos meg – og som da skaper et trykk i urinveissystemet som jeg aldri har kjent make til, men som pleieren ikke torde gjøre noe med før ”autoriteten” kom neste morgen og umiddelbart fjernet kateteret, det var jo bare en bagatell – men for en plagsom bagatell! –
Misforstått pasientrettighet, en nabopasient som hadde TV en stående på til klokken11, 12, 02, 04. som gjorde det umulig å sove et minutt. Men pleieren insisterte på at dette var en slags demokratisk pasientrettighet! Og så viste det seg at nabopasienten slett ikke hadde behov for TV verken som distraktor eller underholder, men ikke visste hvordan han skulle dempe lyden.
Er ikke dette viktige erfaringer? Kanskje bagateller i det store systemet – men ikke for den enkelte i situasjonen. Gjennom fornuftig bruk av utstyr og selvstendige personalvurderinger kunne i hvert fall tre søvnløse smertenetter vært unngått!
Behovet er stort for å få innsyn i hva som skal skje. Platon beskrev betydningen av dialog i møtet mellom pasient og lege. Dette krever åpenhet fra begge parter, pasienten må gjøre rede for alt som kan være relevant for å danne seg et riktig bilde av sykdommen, og legen må gjøre rede for sin kjennskap til sykdomsbildet. Gjennom dialogen blir en så enig om en behandlingsmåte, men det er interessant at Platon legger slik vekt på pasientens aktive medvirkning som avgjørende for utfallet.
Slik er det vel i minst like stor grad i dag. Avstanden mellom lege og pasient er på mange måter blitt større, de snakker ikke samme språk og møtet preges ofte av sosiale barrierer som hindrer realistisk kommunikasjon og dialog. Fastlegen, som skal være en slags mellomledd i dialogen, har en vanskelig oppgave, og det drøftes nå nye fastlege-funksjoner.
Hva med å trekke andre pasienter inn i dialogen? For en stund siden gjennomførte jeg en synsoperasjon som innebar noe så dramatisk som å skifte ut linsene på begge øyne. Dette skjedde selvsagt etter grundige studier, men det var allikevel kunnskaper og erfaringer som jeg savnet. Jeg tok da kontakt med andre potensielle «pasienter» som dels var i samme situasjon som jeg, dels hadde gjennomført operasjonen. Flere var interessert, og kontakten i det året som snart er gått har vært verdifull. Det har vært betryggende at flere opplevde det samme: at briller faktisk ikke lenger var nødvendig verken foran PC, TV, eller ved lange avstander, men at vi trengte sterkere lyskilder, særlig for lesning. Slike opplysninger hadde jeg ikke fått – dels kanskje ikke forstått – før jeg fikk likesinnede å drøfte dem med.
«Dette klarer de mye bedre i England» opplyste portøren som kjørte meg til operasjonssalen. ”Der blir du møtt av en person som du har kontakt med fra første møte med klinikken, og så er det lagt opp til møte med andre pasienter, det skaper trygghet.” Norsk helsevesen er utsatt for skarp kritikk i dag. Jeg tror det kan være interessant å se nøye på dialogen mellom pasient og lege. Pasientens egen opplevelse og innsats er viktig i de fleste sykdomsforløp, og kanskje bør vi da også vurdere nytten av å trekke andre pasienter inn som dialogpartnere.