Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg føler meg mest hjemme, i byen eller på landet. «Drømmen om bygda» surrer i bakhodet.
I Norge har vi omsorg for bygda, selv om det ikke alltid ser slik ut. Flertallet vil i alle fall at det skal bo folk der. Sentralisering er i beste fall et nødvendig onde. Urbanitet vet vi ikke helt hva er, men det hjelper visst med mye melk i kaffen. Siden vi bryr oss om bygda, blir det også konflikter, både i samfunnsdebatten og på det private planet, der vi slites av spørsmålet: Hvor er det gode liv best?
Det utvendige blikket på bygda har ofte vært kjennetegnet av naiv romantisering eller fordomsfull karikering. Bygda selv gir god næring til begge deler. Problemet er at «bygda» egentlig er en så mangfoldig størrelse at det er vanskelig å generalisere. Det er forskjell på Melhus og Leka.
Les også kommentaren om hvorfor vi skal ta vare på bøndene
Som så mange andre, har jeg levd i spagaten mellom det å være byfis og bondeknøl. Jeg har flyttet til og fra bygda to ganger, og har levd der i to av de viktigste periodene i livet mitt.
I årene før jeg begynte på skolen, var tumleplassen min på Haug i Verdal. Vi ungene gikk inn og ut av fjøs og låve, og sprang hoiende etter traktortilhengeren når bonden kom kjørende med fristende, nydampet «kokapotet» fra meieriet.
Men byen var forlokkende. Togturene til fødebyen Trondheim for å besøke besteforeldrene på Singsaker, ga utsikter til å få kjøre både bil og trikk. Det føltes som å komme hjem da vi flyttet tilbake rett før jeg begynte på skolen. Jeg ble fort bygutt og sa ikke lenger «hen» og «den», men her og der.
Konflikten og det tvetydige samspillet mellom by og land har vært påfallende sentral både i norsk politikk og i litteraturen. Utallige forfattere, fra Garborg og Hamsun til Edvard Hoem og Roy Jacobsen, har boltret seg i dette landskapet. Alf Prøysens eneste roman, «Trost i taklampa» fra 1950, gir treffende beskrivelser av det intrikate nettet av motiver og følelser rundt det å bli på bygda eller flytte til byen.
Agnes Ravatns ferske «Verda er en skandale – ei bok om livet på landet», er en selvironisk dagbok etter flytting fra Frogner til ei lita vestlandsbygd: «… langtekkelege reportasjar frå kunstutstillingar på P2 får meg til å slå av, mens lyden av ein traktor eller ein hjullastar får meg til å styrte til vinduaga.»
Les også kommentaren om det primitive hyttelivet
Bygde-Norges formkurve har gått opp og ned. Med slagord som «By og land, hand i hand» klarte Arbeiderpartiet på 1930-tallet å komme til makten ved å forene byens industriarbeidere og bygdas småbønder og jordløse til en felles løft for lønnsomhet i landbruket og økt sysselsetting.
«Flukten fra landsbygda» var merkelappen på den enorme flyttestrømmen i de første tiårene etter krigen. Industriarbeiderlønn lokket, og det nye landbruket ga ikke lenger arbeid til tauser, drenger og budeier. Alt dette var nødvendig for å bygge det landet vi har i dag, men heldigvis kom motforestillingene som gjorde at avfolkingen ikke ble like brutal som i Sverige. I 1975 kom det viktige stortingsvedtaket om lik lønn for bonde og arbeider. Siden har politikerne år ut og år inn kranglet om «distriktspolitiske virkemidler».
Les også kommentaren "Ode til kornet"
En rar blanding av bygdeaktivister og hippieinspirerte byfiser skapte på 70-tallet en grønn bølge på utsiden av det etablerte. For meg kan det ha vært barneårene i Verdal eller kanskje var det mest tidsånden. Uansett, før jeg fylte 20 år, var kursen staket ut: Gårdsbruk, sjølberging og økologisk drift var fremtiden.
Igjen var det som å komme hjem. Nærkontakt med jord, dyr og det som spirer er noe helt spesielt. Møtet med bygda ga også en annen aha-opplevelse: En imponerende høy grad av kulturell sjølberging. Kulturen var noe man laget selv. Korps og kor i hver grend. Lokale band og gammeldansgrupper. Men også teaterlag med årlige revyer, kunstforening og til og med en aktiv jazzklubb. Bedre enn i byen, tenkte jeg.
At bygdefolk klarer seg selv på de fleste praktiske områder, var jeg mer forberedt på. Mange er altmuligfiksere og behersker flere håndverk. Jeg hadde lite å stille opp med. Agronomeksamen og halvglemte ferdigheter fra kveldskurs i sveising var spinkle saker.
Til tross for sporadiske grønne bølger og blaff av distriktspolitisk oppsving, har flyttestrøm og nedleggelse av gårdsbruk pågått nesten upåvirket av trender og regjeringer. Fortsatt flytter tusenvis hvert år fra mindre sentrale kommuner og fortsatt er det forgubbing og nedgang i folketallet i mange småkommuner. I grendene er det snart ikke flere nærbutikker og skoler igjen å legge ned.
Les også kommentaren "Bygda er bedre enn sitt rykte"
Mer optimistisk er bildet i de sentrale distriktskommunene. Livet på bygda er mye mer enn landbruket. Mange steder er flertallet enten offentlig ansatte eller de jobber i butikker, frisørsalonger og små produksjonsbedrifter. Dagens tettsteder er blitt liksomurbanisert med kafeer, kjøpesentre og leilighetsbygg i funkisstil. Likevel er det riktig å si at landbruket fortsatt er en livsnerve for Bygde-Norge, både reelt og symbolsk.
Hva er det som gjør byer og bygdebyer så magnetiske at folk er villig til å bo dobbelt så trangt og dobbelt så dyrt som de kan gjøre på bygda? Studier og arbeid? Bedre kulturtilbud? Større mangfold og frihet til å være annerledes? Alt dette, eller rett og slett fordi de har lyst?
I en stor undersøkelse tidlig på 2000-tallet går det frem at beslutning om å flytte ofte er styrt av forhold i folks individuelle livssituasjon, og at ytre tvingende omstendigheter kan ha mindre betydning. Slik er det antagelig fortsatt.
Jeg ble aldri en fullblods selvbergingsbonde. Traktor og sau ble hobby ved siden av jobb. Et økende sug etter «det urbane» meldte seg også. Etter til sammen femten år på bygda, ble jeg igjen byfis og en slags sviker. Ikke av mistrivsel, kanskje av hjemlengsel. Mest fordi det virket spennende med jobb i den store regionavisen.