Tre dager i uken har jeg tilbrakt på Hjorten det siste halvåret. Hjorten er et dagsenter for godt voksne personer og jeg vil gjerne dele noen av mine erfaringer.

LES OGSÅ: Flere ungkarer og solospillere

La meg først si litt om opplegget. Vi blir hentet hjemme og kjørt med busser ned til Hjorten. Det er ikke særlig langt, men siden alle skal hentes på ulike steder og mange må ha hjelp til å komme inn og ut av både huset og bussen – og siden veien er bratt, svinget og glatt som den har vært i vinter – kan det ta opp til en time før alle er på plass.

Dette stiller store krav til en dyktig sjåfør – og tålmodighet overfor problemer de ulike handikap medfører, som å sikre mot fall, og passe på at alle tar med seg nøkler! Jeg har lenge beundret vår nåværende sjåfør for hans omtanke.

LES OGSÅ: Delirium-forvirrende og farlig

Så er vi framme og blir ønsket velkommen av personalet ved Hjorten, alltid med vennlige ord. Og så til bords! Vi blir godt ivaretatt fra frokost til middag med dessert. Men det kan vel ikke bare dreie seg om mat? Nei da: En time hver dag har vi gymnastikk tilpasset den enkelte, med musikk til, og vi synger inne i oss mens vi trener! Det er lærerikt å se andres vansker og hvordan de mestres. Hva så med det sosiale og intellektuell trening? Dagens avis presenteres av personalet, og jeg opplever at jeg har stor glede av å høre på! For mange av deltagerne er jo samtalemulighetene ved Hjorten det viktigste. Med alderen kommer en annen virkelighet fram, det som skjedde i vår barndom og ungdom og som er godt å kunne snakke om og dele med noen.

Men det må vel også være noe å kritisere! Det kan bli litt lite utfordringer: Når aktiviteten til hele gruppen brukes til bingo – så mener jeg det er en undervurdering av «pasientene» og gjør dem virkelig til slike! Jeg har invitert til andre virksomheter som spill av ulike slag, men noen setter altså pris på bingo! Da demonstrerer jeg ved å sette meg og lese. Det gjør ikke noe om jeg har lest bøkene før, det at jeg gjenkjenner handlingen gjør bare opplevelsen annerledes. Den siste gjenkjennelsesopplevelsen kom gjennom Charles Dickens «Store forventninger». Og Margaret Mitchells «Tatt av vinden» ble den enda mer levende denne gang fordi handlingen var mer dramatisk enn jeg husket. Konklusjonen på dette må jo være at det norske folk steller godt med sine eldre hvis de har det som oss på Hjorten.

LES OGSÅ: Slik hjelper vi barn

Når Hjorten fungerer godt skyldes det, slik jeg ser det, en demokratisk styringsmodell: Vi som besøker Hjorten, kan i stor grad velge aktiviteter, og komme med forslag. De som jobber der, er likestilte og samarbeider på flere nivå, og med godt humør. Dette må være en god modell for enhver arbeidsplass! Jeg tror at demokrati gjennom frihet og eget ansvar er avgjørende. Våre behov er ulike, det samme våre ideer til løsninger. Vi omgis av eksperter som lett kan ta styringen fra oss. Nei, det er ikke lett å finne løsninger som passer for alle dem som etter hvert utgjør de såkalte eldre.

Ivar A. Bjørgen på vei inn til Hjorten dagsenter. Foto: Per-Jan Evjen
Ivar A. Bjørgen Foto: Glen Musk