Hvordan skal et knippe Fosen-kommuner klare å bli enige om hvor kommunesenteret skal ligge? Her er løsningen.
Ikke bare Fylkesmannen, men også stadig flere politikere mener at Fosen bør bli én kommune. Uenigheten handler mer om når det skal skje enn om det bør skje. Uansett blir det en krevende øvelse å få det til. Heldigvis blir det lett å komme til enighet om navn, få om noen områder i Trøndelag er så klart definert som Fosen. Valg av kommunesenter, derimot, blir en tøff dragkamp.
Akkurat nå er Fosen en floke. Rissa og Leksvik er så å si i mål, og de er enige om at Rissa er sentrum. Åfjord trekkes mellom sine to mulige partnere Bjugn og Roan. Ørland ser foreløpig ut til å måtte klare seg alene. Osen er et kapittel for seg. De vil være alene, men kommunen er så liten at de må bli med Fosen eller gå nordover.
Les også kommentaren: Kjære Ørland og Bjugn, dette er for galt!
Ingen av de to planlagte kommunesentrene i Rissa og Åfjord vil skape unison jubel hvis storkommunen Fosen skal bli noe av. Begge stedene blir rett og slett for usentrale, for hverandres innbyggere og for ørlendinger og bjugninger. Alle, unntatt «vertene», må da reise mellom 45 og 60 kilometer for å komme til kommunesenteret.
Hvorfor ikke plassere kommunesenteret på nøytral grunn, ved det geografiske midtpunktet der alle veiene på Fosen møtes? Hvorfor ikke gjøre som Brasil gjorde på slutten av 1950-tallet da de bygde hovedstaden Brasilia midt i ingenmannsland?
Det opplagte stedsvalget er derfor ett av de to veikryssene Krinsvatn eller Rødsjøen (tre kilometer lenger sør), midt på Fosenhalvøya. Her møtes fire veier fra henholdsvis Åfjord/Roan, Ørland/Bjugn, Sørfjorden i Stjørna og Rissa/Leksvik. Området er uhyre sentralt, men så å si ubebygd. Eneste unntaket er et do ved den forhatte bomstasjonen ved Krinsvatn. Noen kilometer unna ligger noen få hus og gårdsbruk – og det nedlagte slakteriet på Haugamyra.
At den såkalte Blåkafeen som nylig gjenoppsto i Rødsjø-krysset, ble utradert av den nye veien som nå bygges, var kanskje en tabbe. Skjønt hvis Brasilia-visjonen skal realiseres, er det nok best å starte fra null. Det området mangler i infrastruktur, tar det igjen i form av fin beliggenhet og kort vei til både vindmøllenatur og villmark.
Fordelen med å legge kommunesenteret hit er at det vil stoppe rivaliseringen. Riktig nok ligger de to veikryssene innenfor Rissas kommunegrense, men i praksis er det nøytralt nok. Fra både Årnes og Botngård er avstanden drøyt 20 kilometer, fra Brekstad og Rissa er avstanden drøyt 30 kilometer. For Leksvik blir avstanden vel 40 kilometer, omtrent det samme som til Rissa sentrum.
Siden færre og færre har ærend i kommuneadministrasjonen, er det ikke sikkert at løsningen er så vanvittig som den kanskje virker. Mattilsynet på Fosen klarte å gjøre jobben fra slakteriet på Haugamyra.
Alle gode argumenter til tross, Fosens Brasilia vil neppe bli realisert. Til det er det kanskje for dyrt å bygge et nytt kommunehus med nødvendige fasiliteter langt ute i ødemarka. Med mindre vi også kan se for oss et helt nytt funksjonærboligfelt, vil alle de ansatte bli nødt til å pendle. Selv om det uansett kan bli mye pendling i en fusjonert storkommune, er det antagelig også en psykologisk sperre mot en slik lokalisering.
Men, stopp en hal! Hva vil skje når det går opp for åfjordinger, rissværinger og for ikke å snakke om roansbygg og leksværinger, at det mest logiske valget blant nåværende kommunesentre er Botngård i Bjugn? Det vil svi også på Ørlandet. Selvsagt har bjugningene for lengst skjønt at hvis man lager en formel som tar hensyn til kilometer og antall innbyggere, er Botngård faktisk Fosens «minste felles multiplum». For femti år siden var for øvrig heller ikke dette stedet stort mer enn et veikryss.
Da er vi tilbake til start. Fylkesmann og Fosen-ordførere: Konseptet «Brasilia» overleveres herved gratis.