For et trekløver tenker jeg – Blixen, Bacon, Ryggen. Vidt forskjellige, men en ting felles; kvalitet, meget høy kvalitet.

På Kastrup ble jeg mottatt av den henrivende Herborg Kråkevik som straks førte meg videre til Kokkedal slott, nå hotell. Et praktbygg fra 1767.

Vi vandret i gemakkene, spiste en bedre middag og tok kvelden, det var jo dagen etter det skulle foregå, det gjaldt å være litt opplagt.

Neste morgen dro vi til Rungstedlund, der Karen Blixen bodde både før og etter hun reiste til Afrika, det var familiens herregård.

Vi gikk omkring og snakket om hvordan det mon måtte ha vært å bo i disse omgivelser som så absolutt bar preg av eierinnens liv – fotografier fra Afrika – Denis Finch Hatton, masaispyd i mengder – mens vi ventet på Suzanne Brøgger. Og med all hennes viden om Blixen ble det interessante samtaler. Og dette mitt andre møte med Karen Blixen ble en stor opplevelse.

Les også: - Vi blir dummere uten kunst

Jeg leste ganske mye av henne for tyve-tredve år siden, men å gjense henne nå ble en stor og befriende opplevelse. Ikke bare hennes fortellerevne, som selvfølgelig er sterkt personlig, men også hennes eksistensielle syn som anerkjenner alle forskjellige personligheter i et og samme menneske, ja nesten inntil det totale.

Ja, ikke bare aksepterte, men nærmest så som en fordel. Og hennes sans for det sublime som, forstått rett, ligger i setningen: «Den aristokratiske eksistensialisme må forudsette at livet er uendelig meget større end vi kan forestille oss.»

Og der på Rungstedlund, på vei til Aarhus for å se London-malerne, og særlig Francis Bacon, da tenkte jeg: Kan det tenkes noe mer forskjellig enn Karen Blixen og Francis Bacon? Noe som bare forteller hvor opptatt vi er av det ytre.

Og der tok jeg igjen feil. Etter gjensynet med Bacon måtte jeg bare fastslå at genier går tvers over også grenser. Den samme intense livsopplevelse går igjen i begge verk – den samme nådeløse realisme, og noen ganger kan det nesten synes som om Blixen går engelskmannen, eller irlenderen som jo Bacon egentlig var, en høy gang. Man kan bli litt bedratt av hennes baronessefakter, men de rommer dybder man ikke ser med det samme.

Opptatt av debatt? Les: Dette problemet blir større fra august 2019

Og hvem er vi som ber om rettferdighet, for eksempel rettferdig bedømmelse, vi som ikke engang vet hvem vi er. Og Blixens forhold til dette – hvem er vi – er noe som stadig går igjen i hennes historier. Og ikke nødvendigvis som savn – like gjerne som noe akseptabelt – ja, nesten ettertraktelsesverdig. Ikke minst i kunstens verden, der det å bære masker er en nødvendighet for skapende virksomhet. Ikke se meg i kortene.

Dette tenkte jeg også på ved synet av Francis Bacon som henholdsvis skjuler og avdekker hele tiden – alt sammen selvsagt med en malerisk-teknisk virtuositet uten like. Jeg gikk derfra oppløftet – fordi jeg enda en gang hadde opplevd storheter som overskrider grenser.

Interessant er det også å se hvordan en maler som Bacon ikke bare har okkupert den internasjonale scene, men også hvor opptatt kunstnere er av hans verk, ikke så mye i Danmark og Sverige, men ganske mye i Norge. Men Bacon er et faretruende ideal og det beste eksempel på at Picasso har rett når han sier: «Det viktige er ikke hva man gjør, men hvem man er».

Mens jeg skriver dette ser jeg i Adressa at Hannah Ryggen igjen har en post mortem-suksess, denne gang i London. For et trekløver tenker jeg – Blixen, Bacon, Ryggen. Vidt forskjellige, men en ting felles; kvalitet, meget høy kvalitet.

Men Hannah Ryggen skiller seg allikevel ut som den store politiske kunstner. Hvor ofte har jeg ikke gått i Kunstindustrimuseet og lært av henne – lært om form, om farge, om lidenskap.

Mer debatt: Jeg har blitt utsatt for grov vold flere ganger, også når familiemedlemmer ser på. Likevel blir han løslatt

Å ha et geni gående lys levende omkring i Trondhjems gater er da noget, tenker jeg. Snakke med geniet er enda litt mere – om hennes syn på kunst, på kunstnere – av og til urinlukt i hele leiligheten fra stampen på badet, der alle måtte gi sitt besyv til det blåeste blå. Pessblått, sa hun, og jeg ber Adressa ikke forandre det denne gangen som forrige gang til pissoirblått – litt mindre uttrykksfullt kanskje.

Og riktig er det heller ikke at hun ble glemt og gjenoppdaget verken i Europa eller i Trondhjem. I Oslo kanskje, som noen så absolutt påståelig vil ha det til.

Samtidige kunstnere som alle krysset grensene.

Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hanna Ryggen
Francis Bacon Foto: Anonymous, AP