Trondheim vokser og fortettes. Er dette bra eller ugunstig for befolkningens helse? Og hva skal gjøres fremover?
Hvor mye fortetning tåler en by før det rører ved folkehelse? Dette er et betimelig spørsmål, også for Trondheim. Byen vokser med 2000 til 3000 hoder per år. Åpne plasser i bybildet fylles fortløpende opp med store nybygg, oftest næringslokaler nederst og boliger på toppen. Folk i sentrum frarådes bruk av bil. Mange gjør så, men trafikken øker likevel. Vekst i næringsaktivitet og innbyggertall gir uansett mer transport og flere pendlere.
Trykket på bymiljøet har de siste årene blitt redusert med nye veier, tunneler og bomstasjoner. Kommunen jobber aktivt for miljø og folkehelse, men mangler ikke utfordringer. Ta Elgesetergate. Flere nye bolig der har kun mekanisk ventilasjon, vinduene kan/skal ikke åpnes grunnet luftforurensing og støy. I eldre hus må man enten holde vinduene stengt eller få mer støy og støv i soverommet. Slikt rører ved livskvalitet og helse. Ikke rart at det kom opp tanker om å legge deler av denne veien i tunnel.
Folkehelse handlet tradisjonelt mye om å senke helserisiko. Per i dag gjelder imidlertid et mer omfattende folkehelsebegrep, med fokus på faktorer som fremmer helse, og forståelsen av at det er folkehelse i alt. Både Plan- og bygningsloven fra 2009 og Folkehelseloven fra 2012 angir folkehelse som obligatorisk vurderingstema i planarbeid.
Folkehelse er altså mer enn støy og støv. Hva med byens grønne lunger? Spiser ikke fortetning for mye av barnas lekemuligheter? Er det fortsatt nok rom for eldre til å sette seg på en benk eller for funksjonshemmede til å nyte litt solskinn?
I nybyggingsplaner ser arkitekter som regel på bruk av utemiljøet. Ofte blir det fine plantegninger, men ikke sjelden peker flere prosjektutviklere på akkurat samme lille parken eller grøntområdet som skal oppfylle de lovpålagte krav for lekeareal. På sikt går dette på bekostning av lekeplasser for barn og livskvaliteten til eldre og funksjonshemmede. Bra derfor, at kommunen utarbeider en strategi for byrommet og forvaltningsplan for parker.
Livet i en by er en balansegang. På en side den gode atmosfæren, nærhet, kulturtilbud osv. På den andre siden ulemper som kan utfordre folkehelse, slik som støy og andre konsekvenser av aktivitet i det offentlige rom. Hva som ses som fordel eller ulempe, varierer fra person til person. Bylivet kan til og med føles så positivt at man ikke ser skyggesider. Mange studenter for eksempel, setter pris på en «levende» by med musikk, støy og aktivitet. Men balansen kan endre med livsfasene. Å tilse at bymiljøet forblir godt nok for alle, særlig de svakeste og de som ikke selv kan velge, er en lovpålagt oppgave for kommunale myndigheter. Hvordan jobber Trondheim kommune med det?
Trondheim utvikles i tråd med nasjonale forventinger til kommunal planlegging. Disse sier at potensialet til fortetting skal utnyttes uten nedbygging av produktivt landbruksareal og annen tradisjonell bruk. Forventningene går bl.a. på: miljøvennlig transport, begrensing av biltrafikk, kollektiv sykkel- og gangtransport, aktiv livsstil, økt friluftsliv og sammenhengende grønnstruktur. Hvert av disse tiltakene kan bidra til folkehelse.
Siden 2000 har Trondheim kommune planlagt «å bygge byen innover», altså fortette byen. Mange planer er laget og satt i verk. Kommunen har de siste årene bl.a. valgt å gjøre mye med sykkelveier og gangpromenader, for så å bedre folkehelse gjennom fysisk aktivitet. Det nyeste plandokument er høringsforslaget «Kommuneplanmeldingen for byutvikling» fra 26. juni i år.
Ifølge planmeldingen har fortetningen så langt gitt bedre arealbruk og infrastruktur, men også noen uheldige endringer av bomiljøer, mer ensartede områder, høyere bebyggelse, dårligere uteromklima, mer skygge, mer slitasje på uteområder, og flere innbyggere utsatt for støy og luftforurensing. Viktige spørsmål er hvor mye fortetningspotensial byen har i fremtiden og hvordan en bærekraftig byutvikling med positive ringvirkninger for folkehelsen kan oppnås.
Meldingen beskriver også forslag for videre arbeid, men der er folkehelseperspektivet litt usynlig. Fokuset er på fysisk byutvikling: transportsystem, utbygging og verneområder. Meget aktuelle tema, men også interessant for folkehelse.
Mange folkehelse relevante spørsmål rekker denne kronikken ikke å gå inn på. Hvordan bør samferdselsstrukturen bli? Skal det endres fra dagens få gjennomfartsårer med høy miljøbelastning til flere mindre belastende kollektivakser inn til Midtbyen? Må det bli ringstruktur med bilfritt sentrum? Hva skjer så med Midtbyen, med risiko for kriminalitet og med trygghetsfølelsen? Bør man tenke helt andre offentlige transportmidler enn dagens? Hva skal gjøres først, planlegge for deler av byen og så tilpasse samferdselen eller omvendt?
Hva byen behøver er en helhetlig og tverrfaglig tilnærming, muligens helt fra scratch. Er det tilfeldig at mine tanker går til Cicignon, han som planla gjenoppbyggingen av byen etter brannen i 1681? Situasjonen er ikke helt sammenlignbar, men nettopp som da trengs kanskje en masterplan som står seg mange år fremover. Uansett synes fortetning, livsmiljø og folkehelse å være tema som henger uløselig sammen og som må diskuteres mer.