Når staten mislykkes med å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, kan det utgjøre menneskerettighetsbrudd.
Torsdag i forrige uke kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av norske myndigheters innsats mot vold i nære relasjoner. Kritikken rammer bredt: Lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikt, avvergingsplikt og om avdekking av vold i nære relasjoner. Politiet mangler etterforskningskapasitet. Oppklaringsprosenten har gått ned. Politiet klarer ikke å tilstrekkelig følge opp beskyttelsestiltak som besøksforbud og skjerming på sperret adresse. Undersøkelsen avdekker også svakheter i hjelpetilbudet til voldsutsatte.
En voldtekt er en voldtekt, også når offeret «fryser»
Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. På samfunnsnivå er konsekvensene enorme: Kostnadene knyttet til konsekvensene av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn overstiger med god margin det man i dag investerer i å forebygge. Vold i nære relasjoner er også et menneskerettighetsproblem. Plikten til å beskytte mot vold i nære relasjoner følger av Grunnloven. Norge er bundet av flere konvensjoner, blant annet Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen, som gir myndighetene detaljerte forpliktelser.
Det finnes en rekke eksempler på at stater er dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol for svikt som ligner på funnene i Riksrevisjonens undersøkelse. Statene dømmes for både svikt i forebyggings- og avvergingsarbeidet, plikten til å beskytte voldsutsatte gjennom for eksempel besøksforbud og krisesentertilbud, for lav kvalitet og tempo i etterforskningen, og for manglende ivaretakelse og oppfølging av de som utsettes for vold. Kort sagt: funnene i Riksrevisjonens undersøkelse kan representere menneskerettighetsbrudd.
Hvem skal bli utsatt for seksuelle overgrep i Trondheim?
Manglende kunnskap fører til menneskerettighetsbrudd. Et oppsiktsvekkende funn er at mange er usikre på hvordan og i hvilke tilfeller de skal gå videre når de mistenker vold i nære relasjoner. Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har uttalt at om det er én ting han håper fester seg med undersøkelsen, så er det at avvergingsplikten går foran taushetsplikten, fordi usikkerheten kan føre til at vold ikke blir stoppet.
På dette feltet finner vi også noen av de aller klareste menneskerettighetsforpliktelsene: når myndighetene må sørge for at de som er i kontakt med mennesker vet at de skal melde, slik at eventuelle overgrep kan avverges. Hvis ikke, bryter staten menneskerettighetene.
Riksrevisjonen kritiserer også myndighetene for tempoet i arbeidet. I 2018 ble det lovet en veileder for å sikre felles forståelse av regelverket for taushets- og opplysningsplikt på området. Denne er forsinket, men er varslet før sommeren.
Vi forstår at det tar tid å utvikle gode veiledere. Men voldsutøverne venter ikke. Barn og voksne blir utsatt for vold i nære relasjoner hver eneste dag. Til sammenligning klarte myndighetene å stable på beina en rekke nye lover og annet regelverk i løpet av svært kort tid da koronapandemien traff landet. Det er altså muligheter, når det haster. Og her haster det.
Barn blir slått og misbrukt, men bryr vi oss?
Mye i politikken er valgfritt. Å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner er ikke det. Uten tilstrekkelig innsats kan menneskerettighetene bli brutt. Og for hvert enkelt individ er dette det livet de har. Å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner bør stå øverst på dagsordenen til alle ansvarlige myndigheter.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe