Dag Hoel forfatter av boka «I Hamsuns kalosjer - et økodrama med mor, fire høner og en rev»

Mine ni frittgående høner hadde det godt hos meg inntil jeg spiste dem opp. Nå spør forbifarende: Kommer ikke hønene snart?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Turgåerne har trasket rastløse forbi i måneder nå. Utenfor hos oss har de kastet håpefulle blikk mot hønsehuset og søkt liv der, uten å finne noe. Når jeg er ute med søppel eller har andre ærender borte ved veien, snakker vandrerne forknytt til meg om lottoinnsatser og framherskende vindretning, før de, med darr i stemmen, utbryter: «Kommer ikke hønene snart?»

I Dickaunsvingen har hønsehold de senere årene skapt livsvilje for naboer, skoleunger, rotaryfolk med fuglehund og turister fra Jamaica. Turistene skulle egentlig til Tavern på Sverresborg, men foretrakk, alt i alt, høneselskap før de tok trikken ned til byen igjen. Høner driver skånselsløst godmodighet fram i folk. Tverre typer som vil ha flere vindmøller, får ny klang i røsten – marsj går over i rørospols – når fuglene får blikkontakt.

I november slakter jeg hønene og spiser dem opp. Det er fordi huset jeg har bygget til dem, ikke egner seg til vinterbruk. På våren skaffer jeg ny besetning og kullet lever uvitende om skjebnen som venter dem – ikke ulikt alle andre levende vesener – inntil primstaven forteller at vi har allesjelersdag. Eller øksedagen, som jeg kaller den.

På vårparten i fjor kjøpte jeg høner på et hønseri, et sted vi gjør anstrengelser for ikke å vite at eksisterer. Når vi kjøper egg fra «frittgående høner», står det ingenting på pakken om at de er ni individer per kvadratmeter og sju tusen i flokken. Uansett, jeg reiste opprømt hjemover med en følelse av å ha reddet fem liv fra moderne husdyrhold. Til takk la de godt med egg, men jeg mistenker at hønevernet ikke gjør jobben sin. De omplasserte damene hadde hatt ei omsorgsfattig barne- og ungdomstid uten å oppleve dagslys, og de fikk det tøft i møte med virkeligheten. De var vettskremte hele sommeren – tross vitenskapen bak husdyrhold. Nok om det. De hadde det godt hos meg inntil jeg spiste dem opp.

I år har ambisjonen vært å få tak i høner uten posttraumatisk stress, så jeg har henvendt meg til drivere med beskjedne besetninger for å få tak i unghøner. Det har ikke vært enkelt. Ei dame inne på Byåsen skulle flytte, og hun hadde seks høner hun måtte kvitte seg med. Da jeg fortalte om min årssyklus, ville hun ikke selge likevel, hun tok fuglene med seg! Ukene går uten høner. Fortvilet strekker de veifarende hals mot hønsegården, slik Erling Skjalgsson gransket horisonten under brede seil i Nordsjøen og utbrøt – også han med darr: «Kommer ikke Olav Tryggvason?»

Det er ikke bare fravær av fjærkre folk er fortørnet over. Denne våren har vi hatt både Kjetil Rekdal og Ola Borten Moe i Trondheim. Ledersjiktet i akademia er harmdirrende over at deres innsats for samfunnet skal skjæres ned på. Nedskaleringene vil gå ut over kunnskapsproduksjonen, heter det seg.

På det planlagte Ocean Space Centre skal forskerne gjennomføre et grønt skifte, de skal produsere strøm fra vind ute i havet og da trenger de infrastruktur, ellers går det ikke å løse opp i dette her. Gammel forskningsmoro har gjort oss i stand til å bruke så mye kraft at vi legger verden øde rundt oss. Derfor må vi ha enda mer kraft, for å klare innersvingen.

Kraftutøvelsen har, om vi tenker stort, vært drevet av olje og gass. Nå har vi fått øynene opp for at om vi fortsetter på kursen oljeborere og andre optimister har satt. Så går det den veien høna sparker. Der er alle enige. Okei da, bortsett fra Ola Borten Moe. En skulle derfor tro at det ville være rimelig å skalere ned energibruken og finne en smalere sti? Men nei, motorveier må det være og farten skal opp. Det haster. Skal en spise omelett, må en knuse egg.

Med akademisk flid konstruerer vi nye sannheter når de gamle blir løse i kanten. Vi bryter veier fram gjennom fjell og over fjorder, hugger ned skog for kraftgater og for hus med utsikt oppunder fjellet. Når det ikke snør, lager vi snø slik at vi kan gå på ski. Når det ikke er varmt, lager vi varme slik at vi kan dyrke tomater. Ingenting stopper oss så lenge det finnes tilgjengelig energi – og så lenge det finnes natur som ikke er tømt for egenverdi.

En må se lyst på det. Løsningene gjemmer seg i ingeniørkunsten. Sørg for at akademia vinner kampen om oljepengene, da vil framtida ta form, og vi vil på en elegant måte bli reddet fra økologisk sammenbrudd. Vi er sinte på Ola Borten Moe. Han hindrer nødvendig vekst i universitetssektoren. Hadde han fullført utdanninga si, ville han forstått at det er ved å svulme, at akademia tar oss inn i framtida på stadig mer behagelige måter. En a priori sannhet, hevet over enhver diskusjon.

Jeg mener å ha lagt merke til kunnskap også utenfor akademia. Erfaringsbasert kunnskap anvendt av praktikere er gjerne unnselig og etterlater seg mildere merker enn visjonære innovasjoner. Kanskje er det derfor slik kunnskap ikke har samme status og utbyggingsbehov som kunnskap på universitetene? Men når en tenker etter, er det ikke noe flottenfeiersk over signaturen vår vekstorienterte sivilisasjon etterlater seg? Vi må vel snart slutte å lage så grove hugg i horisonten – om ikke alt skal falle fra hverandre? Slik sett kan det jo hende at det ikke kun er i fremragende forskning en finner lure folk, ikke godt å si?

Uansett, redningen er på plass: Kjære turgåere, naboer og andre slengere: Hønegleden er gjenoppstått, transportert fra Toten! Nyhønene legger egg hver dag og de er godlynte i brunspraglet fjærdrakt. Hver enkelt av dem har sin personlighet som kommer fram når en blir bedre kjent.

Olav Tryggvason stupte i sjøen under slaget ved Svolder og dukket – i motsetning til hønene – aldri opp igjen. Olavs skip – Ormen Lange – har gjenoppstått som et gassfelt i Nordsjøen litt nord for der Erling Skjalgsson strakk hals, urolig ventende på høvdingens skip. Ormen Lange er et navn med mytisk klang. Det understøtter besettelsen for økende kraftproduksjon, selv om mengden energi vi til enhver tid anvender bryter ned jordas muligheter til å klare seg i kampen mot menneskene.

Forskningsbasert kunnskap om kraftproduksjon for framtida skal en være forsiktig med, men jeg kan dele en erfaring: Om målet for livet er å ha det bra, er hønsekraft annen kraft overlegen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe