Noen flere blåmerker i barndommen gir oss kanskje litt færre åpne sår senere i livet?

En skole i Trondheim nektet ungene å leke kongen på haugen i skoletida. Rektor ved skolen er redd elevene skal skade seg. Foto: MARIANN DYBDAHL

Noen ganger ser virkeligheten annerledes ut når vi ser den i sammenheng og ikke som isolerte enkeltsaker. Den siste nyhetsuka har bydd på noen sånne. En skole i Trondheim nektet ungene å leke kongen på haugen i skoletida. Rektor ved skolen er redd elevene skal skade seg. Dagen før ble det kjent at en barnehage avlyste det årlige karnevalet. De ansatte reagerer på at foreldrene kler opp ungene i kjønnsstereotype superhelt- og prinsessekostymer. Det kan føre til at noen av barna faller utenfor.

Forrige uke debatterte vi at en skole i Trondheim valgte å kjønnsdele svømmeundervisningen for å skåne jentene mot kroppspress. Jeg har ingen problemer med å forstå noen av dem. De er alle motivert av en omsorg og bekymring for det mest verdifulle vi har. Men i all den velmente omsorgen er det et spørsmål som presser seg på: Hvor skjøre er egentlig disse barna våre?

Jeg har undret meg mang en gang over alle de triste og misfornøyde ungdommene våre. De er pene, flinke og fra trygge, gode hjem. De vokser opp verdens beste land å bo i, et utstillingsvindu for likestilling og velferdsstaten. Et land som folk daglig risikerer livet sitt for å komme til. De burde tilsynelatende ikke ha et eneste problem i denne verden. Likevel er mange slitne, triste og lite fornøyd med seg selv. Det varsles om et voldsomt kropps- og karakterpress. Alle vil være i toppen, og der er det som kjent trangt. Skolehelsetjenesten klarer ikke å hjelpe alle som trenger det.

Vår instinktive reaksjon er: Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Spørsmålet er om vi ikke allerede gjør for mye. Kanskje burde foreldre, lærere og andre voksenpersoner spørre seg om vi ikke gir ungene for lite motstand. Mange barn har aldri opplevd å ikke ha råd til ferie, blitt ertet, vært våt og kald på beina (særlig lenge), manglet pålegg eller hatt foreldre som aldri, aldri kjørte dem til en eneste trening.

De vet ikke hva det er å kjede seg, de føler seg utenfor dersom de ikke har Iphone 6s, og det er krise om det mangler juice i kjøleskapet en dag. Og hvor dårlige foreldre er man ikke om man unnlater å beundre barnet sitt på Lucia-forestillingen i barnehagen, julefrokosten på skolen eller turngruppas sommeravslutning?

Det verste jeg kan si om oss foreldre kommer til overflaten fram på helt vanlige foreldremøter. Alle er vi alle ambassadører for vårt barns ve og vel. Hvorfor får de andre barna ha sjokomelk på skolen? Hvorfor får barnet mitt så mye lekser? Hvorfor får barnet mitt så lite lekser? Mitt barn trenger flere utfordringer, mitt barn vil mer på tur, mitt barn vil ha Nugatti på skolematen. Det er mitt barn ditt og mitt barn datt. Vi er kjappe på banen dersom vi føler at vårt barn blir dårlig og urettferdig behandlet. Stakkars lærere, har jeg tenkt mang en gang (bortsett når det gjelder mitt barns behov da, så klart).

Vi i media har også et ansvar. Skjer det en alvorlig ulykke når ungene leker kongen på haugen så skriver vi om det. Kanskje skriver vi selv om ulykken ikke er så alvorlig heller. Det er ikke rart at rektor er bekymret. Vi skaper press og vi skriver om kjoler og trening og unger som drar på skoleball i limousin. Noen ganger forenkler vi virkeligheten og er veldig generaliserende, som i denne kommentaren her. Jeg tillater meg likevel å lure på hvor smart det er å behandle barna som var de laget av porselen.

Da blir de gjerne enkle å knuse.