Dette er det perfekte eksemplet på hvorfor alt går galt når to kommuner skal slås sammen.

Bare ei 701 meter lang bru og et trangt sund skiller kommunene Nærøy og Vikna i Ytre Namdal. I mer enn tjue år har de to kommunene diskutert en sammenslåing. De samarbeider om en rekke tjenester og folk bor og jobber på kryss og tvers av kommunegrensa. De var blant etternølerne som denne uka gjennomførte folkeavstemning om sammenslåing, men de klarte ikke å bli enige denne gangen heller.

Selv om nesten 70 prosent av innbyggerne i Nærøy sa ja til sammenslåing, hjalp det lite. Nei-flertallet var omtrent like stort i Vikna. Hvorfor lykkes det ikke de to kystkommunene? Svaret på det er egentlig svaret på hvorfor hele kommunereformen har hatt motvind.

Det er noen kjennetegn på hva som skal til for å lykkes med sammenslåing. Kommunene bør være enige om hvor kommunesenteret skal være. I Nærøy og Vikna har alle prosesser strandet på spørsmålet om hvem som skal være hovedstad. Heller ikke nå kom de fram til et omforent forslag, men gikk for en delt løsning mellom Rørvik og Kolvereid. Intensjonen er god, men det er vanskelig å tro på at en slik løsning vil fungere i lengden.

Lokalisering er alltid en utfordring når to jevnbyrdige kommuner skal slås sammen, som vi så eksempel på i Ørland og Bjugn og mellom Levanger og Verdal. Slikt er mye lettere når en liten og en stor kommune slår seg sammen. Det ble aldri noen diskusjon om kommunesenteret skal ligge i Trondheim eller Klæbu, i Namdalseid eller Namsos, eller i Meldal eller Orkanger. Derfor er det også mye større mulighet til å lykkes når det ikke er jevnbyrdige partnere som skal finne sammen.

Et annet suksesskriterium er at de politiske lederne er tydelige. Det er gjentatte eksempler på at ordføreren får folket med seg, enten de er for eller mot en sammenslåing. De fremste politikerne er bjellesauer som folk har tillit til. Dersom ordføreren er skeptisk, skal det svært mye til å få et ja i folket.

I distriktskommunen Nærøy fikk en senterpartiordfører folket med seg på et ja. I Vikna ble det nei, ikke overraskende etter at det største partiet Arbeiderpartiet oppfordret folk til å stemme nei til sammenslåing. Politikerne ber folket om svar, men de får ofte det svaret de ber om.

En viktig suksessfaktor for å lykkes i alle fusjoner, er å ha et felles mål. Om det er å bli bedre eller å lykkes med en oppgave. Det er slett ikke et unntak for kommuner. Folk må forstå hvorfor kommunegrensene må endres.

Et av de store feilgrepene som regjeringen gjorde i reformprosessen, var å love flere nye oppgaver. Men da oppgavene kom, gikk lufta ut av ballongen. Ikke var oppgavene noe å skryte av, men det var et forventningsproblem regjeringen hadde laget helt selv. Det trengs ikke en eneste ny oppgave til kommunene for å begrunne behovet for en kommunereform. Likevel ble dette noe politikerne kunne bruke som en unnskyldning for å sitte helt stille.

Det siste (og kanskje største) problemet til regjeringen, var at reformen var for dårlig politisk forankret. Skal man lykkes med store, krevende reformer, må den ha en bred allianse bak seg. Den består nesten alltid av Arbeiderpartiet og Høyre. Det er en kjensgjerning at Ap i mange år har snakket om behovet for en kommunereform, men det var åpenbart ikke denne kommunereformen de ville ha. Kun Senterpartiet har overgått Ap i å være kritisk og surmulende. Og akkurat det kan ikke bare regjeringen få skylda for.

Nå har kommunene sagt sitt. Noen revolusjon blir det ikke akkurat i Trøndelag. Det betyr ikke at Sanners kommunereform er mislykket. Reformen har satt i gang flere sammenslåinger enn vi har sett på mange år, men så har det også gått i snegletempo. Kommunene har dessuten kommet mye nærmere hverandre og har et helt annet utgangspunkt for å ta opp tråden igjen senere.

I oktober vil fylkesmennene legge fram sine anbefalinger. De er nok ikke fornøyd med resultatene, men det er neppe noen grunn til å vente seg særlig bruk av statlig tvang. Selv om de nok gjerne skulle tegnet et nytt kommunekart, nøyer de seg sannsynligvis med kritiske anmerkninger. Vikna og Nærøy kan neppe vente seg ovasjoner og stjerne i boka.

For hvorfor lyktes de ikke? Det er vel omtrent så enkelt som dette: Muligheten for å skape en livskraftig kommune havarerte på spørsmålet om hvor rådmannen og noen byråkrater skal ha sitt daglige kontorsted.

Ordførerne i Vikna og Nærøy, Amund Hellesø (Ap) og Steinar Aspli (Sp), ville ikke slå seg sammen.
Ordførerne i Verdal og Levanger, Bjørn Iversen (Ap) og Robert Svarva (Ap) ville ikke slå seg sammen. Foto: Leif Arne Holme
ordførerne i Bjugn og Ørland, Ogne Undertun (Ap) og Tom Myrvold (H) ville ikke slå seg sammen. Foto: Kristian Helgesen, FOTO: KRISTIAN HELGESEN