Hvis vi ikke snart tenker nytt, kan det Norge vi elsker forsvinne for godt.
Norge er ikke helt til å kjenne igjen. Hver gang jeg kjører til hjemplassen min i Namdalen, slår det meg hvor raskt landskapet endrer seg. Steder der det før var blått hav så langt du ser, ser du ikke lenger vannet for bare trær. Det blir stadig mer skog og kratt. Fjordgløtt blir, som i boligannonsene, noe eksklusivt. Åsrygger der det før gikk dyr og beitet hele sommeren, er overtatt av bringebærkratt, lauvskog og einer. Det vakre kulturlandskapet som mange forbinder med Norge, har havnet på rødlista.
På øya der jeg vokste opp, fantes det knapt skog. Det var nesten slik at vi visste om alle trærne, lekte, lagde hytter eller hengte opp husker i dem. Der det ikke var åker eller eng, var det kystlynghei. Et skogløst landskap med røsslyng og dvergbusker som går langs atlanterhavskysten fra Portugal i sør til Lofoten i nord. I dag er denne landskapstypen klassifisert som sterkt truet. I dag har busk og kratt overtatt store deler av øya. Det blir ikke bedre av at noen lyse hoder plantet masse sitkagran subsidiert av staten. Langt flere deler av øya er blitt utilgjengelig. Villnisset har overtatt gamle stier og badeplasser. Plutselig må vi plukke flått av katten, en plage vi før bare hadde lest om på forsida av VG.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Konfliktene river Arbeiderpartiet i stykker
Hvis vi skrur klokka 40 år tilbake så var det også et annet samfunn vi levde i. Nesten alle hadde egne husdyr. Om ikke annet så i alle fall noen sauer. Kyr spiste ikke bare rundballer, men forsynte seg grovt av det vegetasjonen hadde å by på. Særlig effektiv var geita. Lauv, bark og nyskudd gikk ned på høykant. Trærne hadde ikke en sjans til å vokse opp. Geita er naturens motorsag. Trevirke var mer attraktivt for oss på to bein også. Så verdifullt var tømmer at hus ble flyttet. Folk samla ved og kvist til brensel. Nå har alle varmepumpe. Hver vår ble det brent bråte, ikke uten betydelig fare for å sette fyr på hele øya. Et par ganger skjedde vel også det.
Menneskets bruk av naturen, har i stor grad formet hvordan det ser ut rundt oss. Det er derfor det heter kulturlandskap. Når kratt og skog holdes nede, gir det vekstmuligheter for arter som ellers ville være sjanseløse. Mange steder må blåklokke, prestekrage og kløver nå vike for storvokste arter som geitrams, nesler og høymol. Klimaendringene har også sin del av ansvaret. At landskapet endres, er noe vi kan se med det blotte øyet. Blant områdene som er særlig utsatt for gjengroing, er kysten fra Vestlandet til Finnmark og de ytre fjord- og skogbygdene i Sør-Norge.
Lurer du på hva som egentlig skjer i trøndersk politikk for tida? Les kommentaren "Rai rai på rådhuset og Senterparty i Åre
NRK kunne denne uka vise bilder som landskapsgeograf Oskar Puschmann har tatt gjennom 25 år. Han har dokumentert hvordan områder over hele landet er i ferd med å gro igjen. Det vi ikke ser like godt, er hvordan det biologiske mangfoldet endrer seg. Bier og insekter har trivdes godt i beitelandskap, men ikke like godt i mer ensidige jordbruksområder. Mange steder ser man at fuglebestanden er i stor endring. Tradisjonelle arter går tilbake, mens nye kommer til. Det er også arter som trives i mer uberørt natur.
Det tar mange år fra et gårdsbruk legges ned til endringene av landskapet blir synlig. Mange innser at effektivisering av landbruket har noen bieffekter. Ikke minst gjelder det pleie av kulturlandskapet. Til og med Frps landbruksminister Jon Georg Dale snakker nå varmt om beiting og seterdrift, forutsatt at dette ikke skal koste skattebetalerne mer. Men er det egentlig noen vei tilbake?
Norsk landbruk er minst like forandret som landskapet. Hver ku melker 7000 liter i året, og da er den verken lettbeint eller fornøyd med å spise gras og kratt. Det er alltid fristende å skjønnmale gamledager, men riktig så idyllisk som bildet på melkekartongen var det neppe. Selv om husdyrene hadde navn og gikk på beite om sommeren, så sto kyrne bundet på båsen mesteparten av året. Livet i løsdriftsfjøset har noen fordeler, selv om beite i stor grad er erstattet av store luftegårder.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Dyr på beite er ikke bare kos og moro. Ingen vil ha oksen Ferdinand på rømmen. Selv om det bare er én sauegård igjen i Bymarka i Trondheim, blir det ramaskrik når noen sauer gjør fra seg på veien eller forsyner seg av pionene i hagen til fru Pedersen. Gjødsel vil vi helst kjøpe i plastsekker på Plantasjen til 20 kroner kiloen, ikke levert direkte på plena av produsenten. Det er ikke sånn at dyra går der vi vil og bare forsyner seg av det vi vil de skal spise. Bare spør geita som spiste skoen min.
Bildene av Norge i busk, skog og kratt er like fullt en øyeåpner. Det trengs en betydelig justering av norsk landbruk om ikke Norge skal gro igjen. Både bønder, politikere og vanlige folk må legge til rette for å bruke ressursene i utmark bedre. Da må det også beiting bli mer lønnsomt enn i dag. Det samme må toleransen for dyrenes mindre kultiverte sider. For selv ikke de mest nostalgiske av oss ser for oss å komme tilbake dit vi alle har fem sauer, geit på taket og hugger vår egen ved.