«Finnmark er gjort øde, husene brent, veier og broer sprengt, båtene tilintetgjort og endog fyr og seilingsmerker er ødelagt.» Det er generalsekretæren i Norges Samemisjon, Sigurd Heiervang, som skriver dette til sogneprest W. Neumann.
Brevet er datert 12. januar 1945, og fordi Norge fortsatt er under tysk okkupasjon, må han være forsiktig med hva han skriver. Allikevel vitner brevet om at han er godt orientert om de rådende forhold i landets nordligste fylke.
Heiervang leder misjonsorganisasjonen fra hovedkontoret i Trondheim. Den ble stiftet av biskop Johannes N. Skaar da han fikk negativt svar fra Kirkedepartementet om at samene skulle få kristendomsundervisning på sitt eget morsmål. Biskopen var imidlertid ikke rede til å gi opp av den grunn. På dette punktet talte han fornorskingspolitikken midt i mot, og med støtte fra andre nordmenn opprettet han den organisasjonen som senere skulle få navnet Norges Samemisjon.
Under tvangsevakueringen i 1944 vil Heiervang og hans ansatte få kjennskap til mye av det som skjer med folket i nord. Allikevel, når krigen like før kommer tilbake til Øst-Finnmark, kan ikke generalsekretæren gjøre annet enn å erkjenne at de har mistet all kontakt med barne- og gamlehjem. I ettertid viser det seg at noen greier å flykte unna, mens mange andre blir tvangsevakuert og ender til slutt opp i Trondheim.
På kaien står Heiervang og hans stab og tar i mot. De arbeider under høytrykk for å hjelpe de mange samene og kvenene som kommer til byen. Ikke alle trenger like mye hjelp, og organisasjonen hjelper der den kan.
I likhet med mange etniske nordmenn kan mange i det samiske miljøet fortelle om groteske forhold og psykisk terror, og det er tydelig at generalsekretær Heiervang er godt orientert. I flere brev beskriver han de forferdelige forholdene som rådet om bord på det ene av de to båtene som senere skulle få tilnavnet «dødsskipene». Det er forholdene på det verste han beskriver. Båten het «Karl Arp» og om lag 1900 kvinner, menn og barn ble i mange dager presset ned i lasterommet under forferdelige forhold. Når båten endelig kommer fram til Narvik, er flere døde.
Senere vil det også komme frem at to gestapoagenter på ishavsskuta «Fortuna» hadde bestemt seg for å kaste flere beboere fra Samemisjonens eget gamle- og sykehjem i Lebesby over bord. De gamle hadde blitt plassert under presenninger på dekk, og når man tenker på at de nesten ikke hadde fått med seg noe sengetøy, så er det lett å forstå at reisen i seg selv ble en kald og tøff opplevelse senhøstes i november. Gestapoagentenes løsning på problemet var at de skulle kaste de i dårligst form over bord, og hadde det ikke vært for at en myndig kaptein på båten avverget det hele, så hadde nok flere blant de gamle samene aldri nådd frem til Trondheim.
Men, de fleste samene må, i likhet med andre folkegrupper, videre også fra vår by. Trondheim er en by som allerede sliter med overbefolkning, og kan ta i mot svært få. Mange blir heller sendt ut på bygdene i Sør-Trøndelag. I et brev til Evakueringsutvalget i Trondheim skriver Heiervang at organisasjonen tenker å utgi en trykt hilsen til evakuerte samer og spør i den sammenheng om en oppgave over hovedpersonen for de familier som er innkvartert i Trøndelag. Han fortsetter: «Så vidt vi vet er det innkvartert samer i Rissa, Stadsbygd, Hitra, Frøya, Åfjord og Bjørnør.» Han legger til at «Hvis det er innkvartert samer i andre herreder enn ovenfor nevnte, var vi takknemlig for å få oppgave for disses vedkommende. Likeledes også en fortegnelse over evakueringskontorer i andre byer De har sendt samer gjennom.»
Så hva syntes folk om samene? Generalsekretær Sigurd Heiervang er opptatt av å forklare og forsvare samene, men det var også de som så annerledes på det. Politiminister Jonas Lie beskriver i en rapport til ministerpresident Vidkun Quisling i februar 1945 sjøsamene som «en totalt degenerert blandingsbefolkning» og videre i samme setning «som stort sett hverken fysisk eller psykisk har noen befolknings- eller arbeidsverdi.» Mannen som selv skal stamme fra en samisk oldemor, er svært opptatt av at de ca. 4000 «av disse folk» som er sendt sørover ikke må få oppholde seg lenger sør enn øyer og kyststrøk i Trøndelag.
Tyskerne så på samene med en turists øyne, og likte spesielt godt å la seg avbilde med denne «eksotiske» folkegruppen. I serien «Norge i Krig» skriver forfatterne at dette ikke var noe samene vanligvis selv satte like stor pris på. Om samenes holdning til okkupantene skriver de at samene hadde ingen grunn til å takke den norske staten. Allikevel ble samenes nasjonale holdning understreket i flere rapporter fra Finnmark.
Kanskje burde de som var så opptatt av at vi i Norge måtte være så ekstremt like for å være norske, vært om bord på «Fortuna»? Norges Samemisjons representant Gunnar Brustad skulle senere fortelle at da båten passerte fylkesgrensen til Troms høsten 1944, reiste folket fra Lebesby seg og sang fedrelandssangen «Ja vi elsker.» De kom fra flere forskjellige etniske grupper og snakket ulike språk, men der på dekk viste de også at de var en nasjon og ett folk.