Det må da være mulig å sove i ei fremmed seng ei natt uten å få masse spørsmål etterpå.
De har irritert meg en stund. Du har ikke før kommet inn døra før de er over deg med maset sitt. Hva synes du? Hva kan bli bedre? Ranger opplevelsen din fra 1–6. Og det nytter ikke å la være å svare. De gir seg ikke så lett.
I dag kan du verken ta inn ei natt på hotell, delta på en konferanse eller pliktskyldigst dukke opp på et seminar på jobben uten å få et spørreskjema slengt etter deg. Eller questback, som det gjerne heter. Om du ikke svarer, kommer det straks en purring. «Vi ønsker å forbedre oss», lyder det så vakkert og vent. Jommen sa jeg smør.
Hvem er det egentlig som orker å ta stilling til alle disse spørsmålene. Hvordan var senga? Ble du tatt imot bra i resepsjonen? Var du fornøyd med rengjøringen? Eller, som de formulerer det i mitt «favorittspørsmål»: Føler du at dette hotellet bidrar til å ta vare på miljø, mennesker og samfunn? Om det siste føler jeg stort sett ingen ting. De aller fleste nettene tilbringer jeg i en helt ordinær seng i et helt gjennomsnittlig hotellrom og spiser en helt grei frokost. Lysten til å rive av meg noen sterke meninger om hotellet, har sjelden bydd seg. Det måtte i så fall være om kaffen. Og da blir det dessverre mange surmunner å dele ut.
LES KOMMENTAREN FØR SKJEBNEVALGET: Den som vil bli Trondheims neste ordfører, får et travelt år med å sjarmere sine kolleger.
Den samme likegyldigheten preger som regel svarene jeg har å gi etter et seminar også. Jeg skal enten være svært entusiastisk, eller kraftig misfornøyd, før jeg kaster meg over tastaturet. Det meste er egentlig helt greit, verken mer eller mindre. Før i tida, for mange, mange questback’s siden, syntes jeg det var stas å delta i spørreundersøkelser. Jeg kastet meg med stor iver over spørsmål om alt fra politikk og holdninger til miljø og innvandring, som til hva jeg liker å høre på radio. Men det kan bli så alt for meget av det gode. Når jeg trykker på spørreautomaten etter sikkerhetskontrollen på Værnes så er nok svaret mitt vel så avhengig av hvilken fot jeg sto opp med den dagen som av opplevelsen i sikkerhetskontrollen. Jeg lurer på hvor mye slike tilbakemeldinger egentlig er verdt når det går inflasjon i dem?
Skal jeg på ferie, har jeg gjort det til en (u) vane å sjekke hva de skriver om hotellet på Tripadvisor eller hos bookingselskapet. Om jeg blir så mye klokere av det, er ikke godt å si. Der noen beskriver hotellet som en idyllisk perle, kan andre omtale det som den reneste slum. Det er heller ikke måte på hva folk irriterer seg over. At tv-en har få kanaler og at det var et skår i vasken, kan ødelegge ferien for folk, skal en tro det en leser. Erfaringsmessig er det meste helt gjennomsnittlig, uavhengig av om det beskrives om Edens have eller Getsemane av mine medborgere.
Jeg har lurt på hvem disse folka er som bruker tid på å anmelde ting på nett. De er åpenbart mange. Anmeldelser av hotell, restauranter og andre reisemål har nesten skapt en ny industri. Gode anmeldelser fra gjester er blitt en gullgruve som har fått større betydning enn reklame. Så er det også gull verdt. Vi stoler mye mer på andre folks opplevelser enn hva reklamen sier. Men når noe blir en suksess, så kommer det som regel noe juks og fanteri med på kjøpet. Det har vokst fram et villnis av suspekte tilbydere som gjerne skriver falske anmeldelser for deg. For å få ditt produkt til å framstå bra eller for å få konkurrenten til å havne i et dårlig lys. De store bookingselskapene bruker store ressurser på å renske ut falske anmeldelser.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Det nye anmelderiet har gitt kunden stor makt. Det er for så vidt bra, men jommen kan det utnyttes. Mange hoteller gjør det de kan for å blidgjøre misfornøyde gjester som truer med å ta ut klagesangen på nett. Særlig for nye reiselivsbedrifter kan turistenes tilbakemelding bety vinn eller forsvinn. Hotellene skal være glade for at det fortsatt fins late ignoranter som meg. Det får klare seg med en grinete kommentar i lobbyen.