Å lage ei liste over den mest verdifulle norske kulturen er et interessant forslag – men det gir ubehagelige assosiasjoner.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen foreslo i Aftenposten onsdag at Norge lager en kulturkanon, ei liste over de mest sentrale norske kunstverkene. Ideen er på ett vis forlokkende, for den kan skape en serie spennende debatter. Lister skaper engasjement. Uenighet og engasjement har norsk kultur godt av.
Røe Isaksen, som i denne sammenhengen leder komiteen som utformer Høyres stortingsvalgprogram, sier til Aftenposten at den norske kulturarven må vitaliseres og aktualiseres for hver generasjon. Det vil ingen være uenig i.
LES OGSÅ: Flertallet av unge voksne oppfatter ikke Norge som et kristent land.
Vi lever dessuten i en fragmentert, digital tid. Befolkningens interesser går i så mange ulike retninger at kulturuttrykkene som en gang bandt oss sammen, betyr mindre enn før. Kanskje har vi godt av å bli minnet om hvordan den internasjonalt orienterte Henrik Ibsen lå langt foran sin egen, norske samtid i det han skrev.
To andre utspill fra to andre statsråder den siste tiden kaster likevel en skygge over forslaget.
- I Norge spiser vi svin og drikker alkohol, skrev Sylvi Listhaug på Facebook sist høst. Linda Hofstad Helleland ytret seg på Facebook lille julaften og sa at vi må være stolte av det norske – som Kvikk Lunsj og brunost.
LES OGSÅ: Helleland fikk motbør fra Høyre-kollega.
Underteksten hos Listhaug, delvis også hos Helleland, er at vi må holde fast på norske tradisjoner fordi de er truet, av innvandring, av avkristning, ja, rett og slett av islam. Siv Jensens formuleringer om «snikislamisering» dukker opp i bakhodet.
I tillegg har vi nettopp hatt en følelsesladet diskusjon om kristne julesanger, en debatt som bygget på store misforståelser og feil informasjon rundt semesteravslutningen på Nylund skole i Stavanger.
Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe og Stjørdals-ordfører Ivar Vigdenes skrev til og med i en kronikk i Adresseavisen at «alle julesanger med spor av kristendom strykes», en formulering som er det rene tøv, men som også er farlig, siden noen kan tro at det stemmer.
Det er vanskelig å forstå hvorfor Listhaug, Helleland, Borten Moe og Vigdenes er så bekymret. Høyst sannsynlig ble det sunget like mange kristne julesanger i Norge i 2016 som tidligere år. Like mange gikk rundt juletreet, like mange spiste ribbe, og alkoholkonsumet i Norge har økt jevnt og trutt i mange år, så på det punktet kan Sylvi Listhaug i hvert fall slappe av.
Om det er samme type ubegrunnede bekymring som ligger bak Torbjørn Røe Isaksens forslag om en kulturkanon, er ikke godt å si. Men ideen hans er inspirert av en tilsvarende kulturkanon som Danmark fikk i 2006.
Der var debatten intens, og den handlet ikke om H. C. Andersen og Søren Kierkegaard. Daværende kulturminister Brian Mikkelsen fra Det Konservative Folkeparti mente en slik kanon kunne fungere som et bolverk mot muslimsk kultur. Den danske debatten ble karakterisert som en kulturkamp. Kampen dreide seg om innvandring. Også Sverigedemokratene har tatt til orde for en kulturkanon.
Kunnskapsministeren beveger seg med andre ord i ulendt terreng. En rekke avklaringer gjenstår før man eventuelt begynner å diskutere om «Fire pils og en pizza» hører hjemme i en norsk kulturkanon.
Røe Isaksen har gitt uttrykk for at han ikke snakker om norske verdier og norsk mentalitet, men om kulturuttrykk, konkrete kunstverk på ulike sektorer. Men også kunstverk gir uttrykk for verdier, og mange har et politisk innhold, som Ibsens «Troll vær deg selv – nok».
Før debatten starter, må Høyre legge vekk tanken om å fjerne sidemålsundervisningen. Hvis Røe Isaksen mener det er viktig at folket kjenner til våre viktigste kulturuttrykk, må folket i hvert fall ha god innsikt i en av den norske kulturens viktigste bærebjelker, nynorsk.