Åttende mars snart. Kulturkjerringene jobber nok hardt med forberedelsene. Takk og pris for det.

Trondheim og Trøndelag er et område smekkfullt av kulturkjerringer. Jeg har møtt mange av dem, og jeg setter umåtelig stor pris på dem. De har blant annet mye av æren for at Litteraturhuset i Trondheim er en stor suksess.

Les kommentaren: Litteraturhuset har bedre debatter enn Facebook.

Siden de åpnet dørene i nye lokaler i Søndre gate i november i fjor, har Litteraturhuset hatt 120 arrangementer og 7500 publikummere. Det fortjener et utropstegn.

Jeg har besøkt mange litteraturarrangementer i Trondheim de siste tiårene, men aktiviteten har eksplodert etter at de fikk faste lokaler i oktober. Søndag kveld hadde de for eksempel besøk av verdensstjernen Simon Sebag Montefiore.

Da satt nok en del menn i salen, for Montefiore skriver bøker om Russland, Stalin og slikt som menn er opptatt av. Ellers er det kulturkjerringene som dominerer Litteraturhusets arrangementer. Under enkelte begivenheter jeg har vært på, har det vært nitti prosent kvinner i salen. Og selv om det har vært en viss aldersspredning, har ikke tenåringene dominert, for å si det mildt.

Mange ganger har jeg lurt på hvorfor så få menn bryr seg om å høre på når interessante folk snakker om selve livet.

Heldigvis har vi kulturkjerringene. De beriker regionen. De besøker ikke bare Litteraturhuset, de går i Olavshallen, på Trøndelag Teater og ser kvalitetsfilmer på kino. De stiller opp som frivillige på festivaler og spel i bygd og by. De går på Kosmorama, på Pstereo, på konserter med Stein Torleif Bjella. Bokbransjen hadde dødd uten dem. Det er ikke måte på hvor aktive og allsidige de er.

Denne uka er de kanskje mer aktive enn noen gang ellers i året, for de markerer selvfølgelig den internasjonale kvinnedagen. De har vokst opp med den. Mange har vært med helt siden dagen ble offisiell FN-dag for nøyaktig førti år siden.

«Kulturkjerringer» er et atskillig ferskere begrep. Det oppsto i kjølvannet av et innlegg forfatteren Tomas Espedal skrev i Bergens Tidende for seks år siden. Han brukte aldri selve begrepet, men kritiserte Litteraturhuset i Bergen og sa at om alle hans lesere var kvinner i femtiårene, ville han slutte å skrive på dagen.

Andre forfattere, forlagsfolk og journalister kastet seg på, og kulturkjerringenes dominans ble dermed et tema. Kulturfolkene som ga uttrykk for nedlatende holdninger overfor kulturens kjernepublikum, gjorde en iherdig jobb med å sage over greina de sitter på.

Heldigvis var saga så sløv at de sitter der fortsatt. Heldigvis er kulturkjerringene så tolerante at de hevet seg over latterlige angrep. Kulturkjerringene fortjener selvfølgelig ikke kritikk for at de er kulturinteresserte. Det er de som holder liv i norsk kulturliv. De som ikke møter opp, er et atskillig større problem.

Som Sissel Åkre fra Valle i Setesdal skrev i et leserinnlegg da debatten pågikk: «Jeg er 69 år, og hvis jeg ikke tok hånd om kulturlivet i kommunen min (…), ville bygda dø, gitt.» Åkre er pensjonert førskolepedagog, aktiv i mållaget, bygdekvinnelaget og folkeakademiet.

Slike kvinner fortjener all mulig honnør. Men én ting kan de nok kritiseres for: De er ikke flinke nok til å få med gubbene. De som sitter hjemme i sofaen, trenger mer åndelig føde enn høstens konsert med Deep Purple.

Joda, jeg har vært på kulturbegivenheter med sterk mannsdominans. Da har det handlet om rock - og ofte om gitarister som er rasende teknisk dyktige, uten at de synger et ord. Ord er jo besværlige for oss menn.

Les kommentaren: I Sverige har de hatt en debatt om kulturgubbene.

Tomas Espedal var ikke mannen som konstruerte begrepet kulturkjerringer. Til gjengjeld hadde han et ord for menn med måtelig litteraturinteresse: Kulturkuker.

Espedal selv kommer til Litteraturhuset i slutten av mars. Sammen med forfatterkollega Henning Bergsvåg skal han snakke om «å leve et vilt og poetisk liv». Jeg er ganske sikker på hvilket kjønn som vil dominere salen.