Trond Giske falt gjennom som tillitsmann, men etterlater seg like fullt et gapende hull i Arbeiderpartiet.

Det sto skrevet i stjernene at Trond Giske måtte trekke seg nå. Etter sentralstyremøtet mandag 2. januar var det åpenbart for alle med et snev av antenner at for Jonas Gahr Støre var tilliten til nestlederen i realiteten borte. Giskes mulighet for å gjenopprette tilliten var mikroskopisk. Men Støre måtte i det minste late som at det var en prosess der Giske fikk legge fram sin versjon av saken. Eller rettere sagt: De litt for mange sakene. Hadde dette handlet om en sak eller to kunne Giske kommet unna. Men det ble tegnet mønster av en politiker som gang etter gang har gått over streken, misbrukt sin posisjon og vist en uakseptabel seksuell atferd ovenfor unge kvinner. Det kunne ikke partiet leve med.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det er flere enn Trond Giske som bør sitte med en dårlig følelse nå

Forhåpentligvis har prosessen vært reell. Selv om mange mente Støre burde avsette Giske allerede da første varsel tikket inn, har det vært klokt av partilederen å bruke tiden. En god prosess handler om å gi trygghet for at alle blir hørt. At man vil få fram begge sider av en sak før man konkluderer betyr ikke at man ikke tror på varslerne. Selv om enkelte framstiller det som et enten – eller, så er det ikke et slikt samfunn vi ønsker oss. Håper jeg. Støre slites mellom hensynet til å framstå som en tydelig og sterk leder og hensynet til å føre en tillitvekkende prosess som samler partiet. Akkurat nå får han bare sånn middels skår i begge leire. Da har han sannsynligvis gjort noe riktig.

Giske-saken minner litt om myten om Ikaros, den unge mannen som fløy for nær solen. Han trodde han var udødelig, at ingenting kunne stoppe ham. Slik har Giskes mange år i makten fortonet seg fra utsiden. Han har vært gjennom så mange intriger og maktkamper, men likevel kommet ned på begge beina. Historiene om ham har vært tallrike. Giskes støttespillere bør nå bebreide seg at de ikke har advart ham. Selv om de ikke har kjent til alt som har skjedd, kan ingen ha unngått å ha fått med seg Giskes frynsete rykte. De som står nærmest, burde hatt et særskilt ansvar for å konfrontere ham med ryktene. Det har neppe skjedd, verken fra støttespillere, partiledelse, ansatte eller andre som har stått nestlederen nær. Det er også ukultur, forkledd som misforstått lojalitet. Hovedansvaret har likevel Giske selv. Det er smått uvirkelig hvordan en av politikkens skarpeste hoder kan ha utvist så mangelfull dømmekraft.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Det har vært nesten umulig å ikke legge merke til de mange borgerlige politikerne som har gnidd seg i hendene de siste ukene. En oppførsel som kler best den som er absolutt rein selv, og knapt nok dem. Giske har få venner utenfor eget parti. Det har heller ikke vært viktig for ham. Giske har bare hatt ett mål: Partiet. Med stor P.

Problemet er at han også har mange fiender i eget parti. Det kan han først og fremst takke seg selv for. Han er kynisk, rå og strategisk på grensen til det manipulative, vil mange si. Han har tråkket på mange på sin vei oppover i partiet, som han møter igjen her og der. Men han har også mange støttespillere. Som han har belønnet og behandlet godt. Han er en glitrende nettverksbygger, og blir oppfattet som en som brenner for partiorganisasjonen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når posten ikke lenger skal fram

Man trenger slett ikke å være Giske-fan for å peke på hans mange kvaliteter. I arbeiderpartiledelsen blir det nå et gapende hull. Han er en stor politisk strateg. Han har ledet Trondheim og Sør-Trøndelag til en overlegen valgseier fire ganger på rad. Med ham forsvinner den i partiledelsen som har best nese for hva som opptar Arbeiderpartiets grunnfjell. Hadde jeg vært Ap-strateg nå, ville jeg vært alvorlig bekymret for hva partiet mister. Både Støre og Tajik har en helt annen støpning enn Giske, på godt og vondt. Velartikulerte og intelligente, men ganske fjernt fra Aps grasrot. Det hjelper ikke å ha full støtte fra aviskommentatorer. Vanlige folk må skjønne hva de sier.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Nå pågår en voldsom kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Giskes støttespillere tror ettertiden vil dømme ham annerledes, når alle sider av saken kommer fram. De gir seg neppe uten at flere dras med i Giskes fall. Tiden vil vise om Giske klarer å reetablere seg som en viktig politiker, utenfor partiledelsen og med et sterkt svekket omdømme. Det eneste som virker rimelig sikkert å spå akkurat nå, er at ro i Arbeiderpartiet blir det ikke.