Nestleder Øyvind Eikrem i Demokratene etterspør seriøs drøfting av muligheten for at den norske stat finansierer asylmottak i Rwanda. Fakultet for arkitektur og design deltar gjerne i en utvidet drøfting av norsk asylpraksis, med både kunnskapsgrunnlag og forslag til løsninger. Felles premiss må imidlertid være at folk ikke skal komme i situasjoner der de må legge på flukt fra familie, venner, arbeid, hus og hjem.

Eikrem gir ikke særlige mange argumenter for hvorfor en asylavtale med Rwanda er en god idé annet enn at han tror at det vil fungere preventivt for mulige nye asylsøkere. Altså er det grunn til å tro at det viktige for Eikrem er å drøfte virkemidler som kan ha preventiv effekt på antallet asylsøkere.

Ifølge statistikk fra Flyktninghjelpen ligger Rwanda og Norge ganske likt i å ha tatt imot mennesker på flukt i forhold til folketall (tabell 5, Land som har tatt imot flest flyktninger i forhold til folketall), til tross for svært ulike økonomiske vilkår og muligheter. Hvorfor Rwanda burde ta imot flere asylsøkere fremfor Norge, er det vanskelig å finne et svar på i Eikrems innlegg, særlig i lys av uttalelsen i innlegget om at alle land bør først sørge for seg selv og ivareta eget folk.

En skulle tro at Rwanda har like mye å henge fingrene i som Norge. En kan kanskje gå ut fra at Eikrem ser for seg at Rwandas økonomiske situasjon, gjør at det er attraktivt for dem å ta seg betalt for å ta imot de flyktningene ingen andre vil ha.

Norge må nok likevel ta med i betraktningen at FNs høykommissær stiller seg svært kritisk til Storbritannias inngåtte avtale med Rwanda om å ta imot asylsøkere. Hvorfor Norge skulle frikjøpe seg fra ansvar, er heller ikke godt forklart i debattinnlegget.

Marianne Skjulhaug Foto: Adresseavisen

En norsk investering i Rwanda vil fort kunne vise seg ikke bare å være inhuman slik flere tar til orde for, men et regelrett blindspor av flere grunner. Allerede i 2006 pekte WWF på Øst-Afrika og Rwanda sin sårbarhet overfor klimaendringene. Klimaforskernes prognoser og funn har ikke bedret seg siden 2006. Tørke, mangel på drikkevann, fare for epidemier er noen av utfordringene som Rwanda står overfor, paradoksalt nok det samme som mange flyktninger allerede flykter fra.

Klimaendringer er et viktig stikkord når migrasjon diskuteres. Folk ser seg tvunget til å flykte av ulike grunner, men klimaendringene gjør allerede migrasjon til en vesentlig utfordring i vår tid. Konsekvensene av den globale oppvarmingen gjør i økende grad at mange må forlate hjemmene sine. Uten vesentlig reduksjon av dagens klimagassutslipp vil befolkningsrike deler av kloden bli ubeboelige og tallene på mennesker på flukt øke drastisk. Ifølge prognoser fra det sveitsiske Max Planck instituttet ser vi bare begynnelsen på en omfattende folkevandringstid.

Med slike utsikter er det å få bukt med den globale oppvarmingen, det mest effektive og preventive virkemiddelet for å redusere migrasjonsbølger. Å sende flylaster med asylsøkere til Rwanda endrer ingenting og blir bare kortsiktig symbolikk.

Så om Eikrem virkelig ønsker å arbeide for å minske antallet mennesker på flukt, som vil kunne ende opp i Norge, er det beste virkemiddelet for å redusere migrasjon å bekjempe klimaendringene. Reduksjon av klimaødeleggelser og global oppvarming er det fremste vi som samfunn kan gjøre for å sikre at ikke stadig større befolkningsgrupper må legge ut på vandring.

Fakultet for arkitektur og design ved NTNU har sterke utdannings- og forskningsmiljøer som utvikler ny kunnskap om hvordan vi sammen skal nå klimamålene for et varig, bærekraftig samfunn. Dessuten har vi spesialiserte miljøer som arbeider med å bidra til sosialt bærekraftige løsninger for en human asylpraksis, og som stiller seg svært kritisk til å nedtone det humanitære ansvaret som vi bærer i fellesskap, slik jeg mener Eikrem gjør i sitt innlegg.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe