Forvaring og forsvaring

Han smiler. Og jeg ser. Studerer leppene hans mens de kontrollert signaliserer noe jeg ikke forstår. De lager ord jeg ikke bryr meg om. Fordi jeg vet at de ikke betyr noe. Ordene er fristende finurlige, men sikre feilkilder. De kan ikke hjelpe meg til å forstå hva han har gjort, hvordan han er, hva han er

Vi har begge et prosjekt med den andre. Jeg vet hva han vil med ordene, hvorfor han vil snakke. Han vet hva jeg vil, hva jeg er for en fyr, hva min rolle er, og hva jeg håper at den kan bli. Vi vet begge at vi ikke vil det samme. Han er dømt for drap, for sin kriminelle livsførsel. Han er ikke bare dømt for det han har gjort, men for det han kan komme til å gjøre. Han forvares for at andre skal forsvares. Jeg er psykolog. De fleste forbinder det med noen som er utdannet og motivert for å hjelpe. Men for han er jeg en del av det juridiske apparatet - en av dem han har lært å forakte, kanskje hate. Han har møtt «sånne som meg» i retten, ofte som representant for et system han ikke tror på. Og nå skal jeg vurdere ham. Er det høy eller lav risiko for nye voldelige handlinger? Han er i fengsel for å straffes. Men samtidig ønsker samfunnet at han skal forbedres, forandres og fortvilet forstå det fæle han har gjort. Jeg er her for å vurdere og rehabilitere, kanskje også behandle. Er han fremdeles farlig for samfunnet? Hvilke tiltak skal iverksettes for å forbedre endringsarbeidet? Bortsett fra at vi begge er menn i vår beste alder og befinner oss ved samme bord i samme rom i samme bygg i samme by, har vi bare dette «kanskje» til felles. Et «kanskje» som få tror på. Kanskje kan han bli motivert med «å jobbe med seg selv», og kanskje kan jeg «motivere ham» til det. Men få tror vel egentlig på det.

Etter 22. juli er alle enige om at vi har vært for naive. Kritikerne har pekt på alle som har gjort feil. Politiet, politikerne, psykiaterne og psykologene. Andre har benyttet anledningen til frenetisk å rope ut sine fanesaker, til å kreve endringer i holdninger, systemer og maktforhold. Og bra er det. Det er i kriser man kan finne nye løsninger. Men vi har ikke dødsstraff her i landet. Ikke dom til livsvarig fengsel heller. Det nærmeste vi har er dom til forvaring. Og få hadde hørt om denne straffereaksjonen før den høylytte diskusjonen rundt Behring Brevik, og få bryr seg vel heller så lenge det betyr at det er den lengste og verste straffen. Og det er det. Det sier seg selv at det er verre å sitte på en tidsubestemt dom enn å kunne forholde seg til en gitt dato for løslatelse. Når man blir dømt til ti års fengsel, så vet du at du ikke kan holdes lenger enn det. «Sitter du på forvaring» vil vurderinger fra «sånne som meg» også spille inn.

Og hva med ofrene? For hver innsatt og for hver forvaringsdømt finnes det ett eller flere offer som krever og fortjener at den skyldige dømmes og straffes. Vi har nå alle fått en smakebit på hvordan det oppleves. Det sies at 22. juli var et nasjonalt traume, men ofrene og de pårørende fikk en støtte som det ellers er sjelden å oppleve. Rosetogene. Den spontane nasjonalsangen. Slik luksus har ikke de individuelle ofrene.

Som psykolog møter jeg daglig mennesker som kjemper seg gjennom dagene uten at vi ser hvor hardt de sliter. Samtidig har jeg arbeidet i tre av Norges fengsler, nå i Forvaringsavdelingen i Trondheim fengsel. Jeg vet at det finnes mange farlige mennesker også i lille Norge. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Skal vi gjøre soningen verst mulig slik at ofrene føler seg bedre av den grunn? Skal vi torturere dem? Behandle dem? Drepe dem? Tilgi dem? For meg er det like viktig å diskutere dette som nye retningslinjer for rettspsykiatriske erklæringer og om politiet skal ha ett eller flere helikoptre.

Faktum er at det allerede finnes godt over hundre personer som er dømt til forvaring. Alle disse har utført grusomme handlinger. Fra forskriften om gjennomføring av forvaring heter det blant annet at «Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet». I retts- og sikkerhetspsykologisk praksis betegnes dette som henholdsvis risikoprinsippet og vekstprinsippet.

I Norge har vi tradisjon for rehabilitering i tillegg til straff, og fagfolk innenfor kriminologi og psykiatri har kranglet i årevis om hvilke av de to som skal ha forrang. Det som er sikkert, er at jo mer sikkerhet som kreves, dess vanskeligere er det å samtidig legge til rette for endring. Og jo mer man legger til rette for endring, dess mer må man ta sjanser som kan svekke samfunnets sikkerhet. Dette er et vanskelig, men ikke umulig dilemma. Et dilemma som psykologer og psykiatere i fengsel og sikkerhetsavdelinger over hele landet må forholde seg til hver eneste dag. Men det er sjelden man hører noe om det. I hvert fall så lenge ting går greit. Jeg savner fagfolk, for eksempel psykologer, som klarer å presentere og diskutere dilemmaet uten å bli populistiske eller bedreviterske.

Kall meg gjerne naiv, men jeg tror på systemet. Jeg tror på rettsstaten Norge, men jeg savner debatt om de viktige grunnleggende dilemmaene. Det er lett og populært å kritisere, men vanskelig og upopulært å foreslå løsninger. Det gir dårlig grobunn for forbedring.