Trondheim vokser så det gjør vondt, og byen må fortettes. Å rasere lekeplasser og grønne områder, er feil måte å gjøre det på.

Adresseavisen har de siste dagene skrevet om to byggeprosjekter med klare fellestrekk. Det ene ligger på Humlehaugen på Ranheim, det andre på Lillerydningen på Byåsen.

Begge steder skal det bygges boliger, i begge tilfeller blir friarealer ødelagt, begge steder protesterer naboene kraftig. Og aller viktigst: I begge tilfeller er det fare for at kommunen skaper problemer for seg selv.

Trondheim har i lang tid vokst med rundt 3000 innbyggere per år, og slik vil det antakelig fortsette. Kommunen må planlegge byens vekst slik at de nye innbyggerne kan bosette seg så sentralt som mulig, med kortest mulig vei til arbeid, skole, barnehage, butikker og andre tilbud.

Folks egen trivsel, klimautslipp og mange andre hensyn gjør at kommunepolitikerne ikke kan tillate at byen flyter utover et enda større areal enn den allerede har gjort. I bilismens tidlige fase på 60- og 70-tallet, virker det som om byplanleggingen ble drevet ut fra en misforstått oppfatning om at det ikke spilte så stor rolle hvor folk bodde. Det var jo bare å ta bilen til jobben. Den tida er for lengst over. Nå må byen fortettes, så godt det lar seg gjøre.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Fortetting er nøkkelen til god byutvikling

Det finnes en rekke «hull» der det kan og bør bygges. Beregninger viser at Trondheim kan fortettes med 36 000 boliger. Men det finnes også fortettingsmuligheter der kommunen må vise stor varsomhet eller holde seg helt unna.

Hvis byen fortettes på en måte innbyggerne oppfatter som brutal, slik at boligområder mister gamle kvaliteter, blir «fortetting» et skjellsord. Mange oppfatter allerede fortettingen som en pest og en plage, og hvis den holdningen sprer seg, får planleggerne et alvorlig problem. Da har de bidratt til å ødelegge sitt beste og viktigste verktøy.

Mye tyder på at planene er for brutale både på Lillerydningen og Humlehaugen. På Lillerydningen kan en lekeplass forsvinne. Planene er riktignok ikke omfattende. Det er snakk om tre kommunale boligbygg med til sammen 12 leiligheter. Men velforeningen føler seg overkjørt av kommunen, og når Adresseavisen kan vise et bilde av små barn som leker på grøntarealet der det kanskje skal bygges, sier det seg selv hvordan publikum reagerer. Høringsfristen går ut 20. mai.

På Humlehaugen på Ranheim er byggeplanene mer omfattende. Den private utbyggeren Eco-bygg kjøpte for to år siden ei tomt på 2,6 mål for 13,5 millioner kroner, fire millioner over prisantydning. Nå vil de ha igjen pengene sine og har søkt om å bygge ni boliger med et samlet areal på 2500 kvadratmeter og parkeringskjeller. Bygningene kan bli opptil ti meter høye og vil skille seg kraftig ut fra eneboligene og flermannsboligene som ellers dominerer området.

Selvfølgelig protesterer naboene. De vil ikke ha høye bygninger på toppen av en haug. Lista over det de klager på er imponerende: Store byggehøyder, fremmed formspråk, dårligere trafikksikkerhet, dårligere solforhold for naboene, innsyn fra nye hus og manglende tillit til utbyggeren, er noen av stikkordene.

Ranheim har dessuten opplevd en voldsom og tilsynelatende planløs utbygging de siste årene. Bydelen kan om åtte, ni år ha 28 000 innbyggere, og boligene har spredt seg over et langstrakt område som helt mangler et tydelig definert sentrum. Det tyder på at utbyggerne har fått bygge der det har passet dem.

LES OGSÅ: Savner et sentrum på Ranheim

Utviklingen på Ranheim er dermed et brudd på den fortettingspolitikken politikerne selv går inn for. De har desto større grunn til å se kritisk på hvordan bydelen vokser videre.

De fleste foretrekker at omgivelsene deres skal forbli slik de har vært. Folk som har bosatt seg i en by som vokser, må riktignok godta at nabolaget endrer seg, men hvis fortettingen blir for brutal, kan det aller viktigste redskapet i byens videre utvikling blir et fy-ord. Hvis «fortetting» får samme klang som «monsterhall», vil byutviklerne stange mot en vegg av motstand.

Foto: Voll Arkitekter