Vår psykiatrihistoriske kulturarv står på spill når Psykatrimuseet på Rotvoll stenger.
Mange av Trondheims innbyggere har i løpet av de siste 20 årene lagt søndagsturen innom Psykiatrimuseet på Rotvoll. Skoleklasser og andre interesserte grupper har også flittig besøkt museet. Der er de blitt møtt av tidligere ansatte ved Rotvoll, som med stort engasjement har vist fram gjenstandssamlingen og delt erfaringer fra et langt arbeidsliv i psykiatrien i Sør-Trøndelag.
I desember avsluttes virksomheten. Da lukkes døra inn til det som en gang pekte framover mot en ny sinnssykeomsorg – slutten på dårekistene, begynnelsen på moderniteten. Rotvoll Asylsto ferdig i 1872 og var det andre sinnssykeasylet i Norge etter Gaustad (1855). Byggingen av stats- og amtsasylene pågikk fram til 1920-årene. Asylbevegelsen var preget av ideer om beliggenhet og arkitektur som virkemidler i behandlingen. De nye anstaltene var håndfaste resultat av humanistiske ideer som hadde spredd seg i Europa og Nord-Amerika, i kjølvannet av opplysningstida og den franske revolusjon. En spirende interesse for hvordan galskap kunne forstås som sykdom – og behandles, førte til at moralsk behandling oppsto som behandlingsmåte sent på 1700-tallet. I Norge var biskop Johan Nordahl Brun den som først tok til orde for en mer human behandling av sinnssyke. Det skjedde i 1781.
Sinnssykeloven av 1848 var en milepæl for modernisering av sinnssykeomsorgen i Norge og la det juridiske grunnlaget for asylene. Loven var tuftet på ideene om moralsk behandling og er i ettertid blitt vurdert som svært human i europeisk sammenheng. Ifølge disse ideene skulle pasientene få hvile og omsorg i landlige og luftige omgivelser, uten murer omkring. Under en human, fast og tilstedeværende leder, skulle livet i asylet utfolde seg. Et mangfold av arbeidsvirksomheter ute og inne skulle gi struktur og mening i hverdagen. Fysisk refselse ble forbudt, og frivillighet skulle gjelde så sant det var mulig. Isolasjon og mekaniske tvangsmidler var kun tillatt når det var uunngåelig nødvendig og bare i begrenset tid. Det ble forbudt å plassere sinnssyke og forbrytere på samme anstalt, selv om dette ble praktisert fram til Kriminalasylet i Trondheim åpnet i 1895.
Psykiatrimuseet på Rotvoll ble opprettet i 1996 etter initiativ fra tidligere ansatte. Driften av Rotvoll som sykehus ble avviklet i 1989. Med støtte fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, ble en fløy i det gamle anlegget antikvarisk istandsatt og fikk tilbake sitt opprinnelige interiør fra 1872. Da museet åpnet på kulturminnedagen i 1996, ble lokalene vist fram som eksempel på fylkeskommunens ivaretakelse av egne kulturminner. Museet har i løpet av disse årene tatt imot mange besøkende. Fylkeskommunen solgte Rotvolleiendommen i 2012 og har siden betalt husleie for museumslokalene. Fra nyttår overtar St. Olavs Hospital ansvaret. Det har gjort det nødvendig å tenke langsiktig – om finansiering og lokalisering av museet. Det siste først: De psykiatriske virksomhetene foregår nå andre steder i Trondheim, og Rotvoll er ikke lenger et like naturlig sted for museumsvirksomhet, sin vakre beliggenhet til tross. Psykisk helsevern har ansvar for å bevare gjenstandene for framtida, når de frivillige ildsjelene som driver museet i dag, ikke kan gjøre det lenger. Før eller siden vil det bli behov for å rekruttere nye frivillige, og historier som har knyttet museet til Rotvoll, vil bli erstattet av andre fortellinger.
Ansvaret for å forvalte psykiatrihistorien hviler på helseforetakene. Allerede i 1991 sendte Helsedirektoratet en henstilling til landets psykiatriske sykehus om å bevare og forvalte sin historiske kulturarv. Gjenstandssamlingen på Rotvoll eies av St. Olavs Hospital, Psykisk helsevern. Men saken er komplisert. Forsøk har vært gjort på å sikre museets eksistens på Rotvoll fortsatt en tid. Men i konkurranse med mange og påtrengende behov i pasientbehandlingen, har museumsdriften ikke nådd opp. Nå stenger museet snart dørene, og det er foreløpig uklart når og hvor gjenstandene kan vises fram for publikum igjen. Dette diskuteres for tida i Psykisk helsevern og i Museumskomiteen for St. Olavs Hospital. Enn så lenge vil gjenstandssamlingen bli forsvarlig lagret ved avdeling Brøset. En løsning for framtida kan være å søke samarbeid med et annet museum. Folk med museal kompetanse kan da bistå med å sikre forsvarlig registrering. Sammenhengen mellom de enkelte gjenstandene og datidens bruk av dem kan vises for publikum, og moderne teknologi kan gjøre gjenstandene søkbare digitalt for alle interesserte.
Arkivene fra det gamle Kriminalasylet og Reitgjerdet er godt bevart og sikret. De fleste slike kilder verden over har gått tapt, og materialet er derfor helt unikt. Psykisk Helsevern og NTNU samarbeider om et psykiatrihistorieprosjekt med utgangspunkt i disse arkivene, og det produseres for tida master- og doktorgrader. Funnene viser et nyansert bilde av behandlingen og omsorgen for alvorlig psykisk syke mennesker fra slutten av 1800-tallet og (foreløpig) fram til midten av 1950-årene. Psykiatrihistorien er ikke et eneste sammenhengende mørkt kapittel, slik det gjerne er blitt framstilt. Det var en humanisme til stede i hverdagen ved de gamle asylene. I et framtidig psykiatrimuseum kan det produseres utstillinger som i større grad enn i dag kobler gjenstander sammen med historiske data fra dette prosjektet. Det er et ønske for framtida.
Med stengningen av museet på Rotvoll er en æra er over. Stor takk til de frivillige for mange års historieformidling.