Det går en blodrød tråd av løgn mellom de mørkeste øyeblikkene i vår nære fortid.

Henrettede barn som for elleve år siden lå i regntunge blomsterenger på Utøya. Galgen som ble reist til taktfaste rop utenfor Kongressbygningen i Washington 6. januar i fjor. De stripsede hendene til bakbundne og drepte sivile ukrainere i Butsja i mars i år. Felles for disse ugjerningene er at de ble begått av individer som var drevet av løgn.

Løgnene som motiverte slike terrorhandlinger og forbrytelser får overraskende mange ellers sindige mennesker til å oppgi både empati, humanisme og tvil. Det er som om Styggen selv går rundt i gatene, stryker noen utvalgte han møter på kinnet og peker mot menneskene rundt. Plutselig tennes det ild i øynene på noen av oss og man begynner å se fiender. Barn og naboer forvandles med et trylleslag til forrædere som må utryddes. Plutselig oppfordrer en ellers rolig bestefar i Helgeland til skyting og lemlestelse av Hadia Tajik på nett.

Det farligste med løgnene som motiverer mange av vår tids terrorister og uventede opprørere er at de framstår så komplett latterlige og virkelighetsfjerne for de av oss som ikke er forført av dem. At folk innbiller seg at Arbeiderpartiet samarbeider med EU og Saudi-Arabia om å islamisere Europa, er i beste fall noe man i min gamle heimbygd Ørlandet ville omtalt som «å leve et liv i toill». Og hva skal man kalle det å tro på at det demokratiske partiet i USA driver en hemmelig pedofiliring, eller at Ukrainas jødiske president Volodmir Zelenskij og alle som støtter ham er nynazister?

Krigen som utkjempes i vår tid er spredt, langvarig og har mange forgreininger, skriver Daniel Johansen. Foto: David Engmo

Det er lett å lage komedie av løgnene som noen mennesker av i dag tror på, men når man ser på konsekvensene er det fint lite å le av. Krigen raser med uforminsket kraft i Ukraina, verden skjelver i møte med det neste amerikanske kongress- og presidentvalget, og vi markerer at det er 11 år siden 77 mennesker ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya. Dersom løgnene vinner fram i den vestlige politikken vil det liberale demokratiet dø. Og enda verre, den samme løgnbaserte politikken vil med stor sannsynlighet rasere jordens klima. Det å fornekte at klimaforandringene er menneskeskapte både i ord og praktisk politikk deles av hele ytre høyre. Det er som Rudolf Nielsen skriver om i Revolusjonens røst: «Kan hende det gjelder å redde vår jord.» Bare at denne ganger stemmer det.

Ønsker du å vise at du har lært noe av 22. juli? Da er denne vinteren et bra startpunkt. Nå brenner Europa av hete. I vinter vil det rase en politisk brann over hele kontinentet på grunn av mangelen på varme når Vladimir Putin stenger gasskranene. Vesten står overfor sin farligste politiske mørketid siden inngangen til 1940-årene. I november er det mellomvalg i USA, og samtidig tar kulden grep på denne siden av Atlanteren. Hvert vestlige land har sin egen skog av løgnfabrikker fra ytre høyre som i større eller mindre grad er forbundet med det store russiske moderskipet. Hele denne forgreinede politiske kreftsykdommen vil angripe institusjonene våre, fellesskapet vårt og tilliten vår med alt de har mot slutten av dette året. Vi skylder våre døde ungdommer at vi holder ut. At vi står han av.

Krigen som utkjempes i vår tid er spredt, langvarig og har mange forgreininger. Den rammet oss som et lynnedslag 22. juli for 11 år siden, og raser nå med uforminsket kraft i Ukraina. Samtidig utkjempes den også stille inne i hver og en av oss. Det er våre tanker som til syvende og sist avgjør hvordan det hele vil gå. Folket i Vesten bestemmer selv om vi skal la oss forlede av løgner og myter, eller la framtidens samfunn bygges på fakta. Vi bestemmer om vi skal berge klimaet, det liberale demokratiet og for den saks skyld Ukraina. Det er vår beslutning om det er verdensbildet til terroristen fra 22. juli som skal seire, eller ofrenes.

En av denne sommerens populære kioskbøker er den konservative polsk-amerikanske journalisten Anne Applebaums Demokratiets svanesang fra 2020. Boken handler nettopp om den nye løgnbaserte politikken i den vestlige verden. Et sitat fra Appelbaums bok kan fungere som et sterkt mantra både på denne spesielle dagen, og for den lange vinteren vi har i møte:

«Vi har alltid visst, eller burde ha visst, at historien igjen kan gripe inn i vårt personlige liv og stokke om på det. Vi har alltid visst, eller burde ha visst, at vi vil bli forsøkt forført med andre forestillinger om landene våre. Men kanskje vil vi oppdage, der vi famler oss fram gjennom mørket, at vi sammen kan motstå dem.»

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe