Du skjønner at DNT er en suksess, når folk velvillig betaler for grøtkø og odør av sure sokker.

Det er mange som har vært der. Trasket bortover stien med ei bør som blir tyngre for hver kilometer du går. Opp fjellsiden, ned gjennom røys og over en glup før du skal tilbakelegge en mil over myr før målet er nådd.

Kjæresten eller et annet turfølge er alltid foran. De går kneppet for fort for din smak, og batteriet er snart flatt. Mismotet sniker seg innpå og du hamres med destruktive tanker. Bedre blir det ikke av at de andre stadig foretar såkalte svigermor-pauser. Det betyr at de gir uttrykk for å vente på deg, men så snart du har tatt dem igjen, går de videre.

FIKK DU MED DEG DENNE? Fem typer feriebilder som ikke forteller sannheten

Men oppe på en kam ser du endelig turistforeningshytta nede i dalen, omkranset av fjellbjørk og myrull. Humørets pH-verdi stiger og du er det lykkeligste menneske når du går inn døra på en turistforeningshytte, kan sparke av deg fjellskoene og nyte en pils i hytteveggen før middagen serveres.

Stadig flere nordmenn oppdager gleden av å kombinere selvpisking med nytelse av norsk natur. I år feirer Den Norske Turistforening (DNT) 150 år, og lørdag åpner de betjente hyttene sesongen med gratis overnatting. Foreningen lukter på rekordbesøk denne sommeren med en halv million overnattinger. Folk får liksom ikke nok av flatseng i sovesal, kø foran havregrøtkjelen og lukten av sure sokker i tørkerommet.

Pine og skjønnhet var også det som gjorde at finansmannen Thomas Johannessen Heftye fikk ideen om en turistforening. Han var ingen våghals, og det var en tøff tur med vind og regn da han kløv opp på høyden mellom innsjøene Bygdin og Tyin og fikk sitt første glimt av Jotunheimen. Selv om han beskriver turen som en lidelse («men sånt glemmer man jo»), fikk han trangen til å spre entusiasmen for fjellturisme hos langt flere. Heftye hadde også lagt merke til at klatrende engelskmenn hadde lagt sin elsk på norske tinder. Noe måtte gjøres, mente han, for å ta tak i turismens utvikling i Norge. I 1868 ble derfor Den Norske Turistforening stiftet. Først i 1988 ble alle landets foreninger samlet i forbundet som sørger for et landsdekkende hytte- og rutenett.

I dag er ferie i norsk natur blitt noe av det mest moteriktige du kan gjøre. Fysisk fostring i nasjonalromantiske omgivelser signaliserer gode verdier. Det er ikke rart babyer får livslangt DNT-medlemskap i dåpsgave. Får du gnagsår inn med morsmelka, kan det liksom ikke gå galt her i livet.

Naturkreftene har dessuten flere former i fjellet. Blant annet har turistforeningshytter blitt en populær sjekke-arena. Tidvis kan det kry av svermeriske folk i alle aldre. Hvem har ikke sittet i en peisestue på kvelden og hørt mannfolk skryte av sine bragder til fjells? Da moren (86) til en venninne av meg skulle på date, valgte hun Jotunheimen som møtested. En kollega av meg, som helst oppholder seg i kultiverte områder på flatmark, lurte på om det bare var en «urban myth» dette opplegget hvor single mennesker trer på seg grønn lue, mens de som er opptatt går med rød. Nei da. Selv om det begynte som en aprilspøk, er luefargen blitt en uformell kjøreregel.

Men er ikke de betjente hyttene blitt vel bekvemme sett med et pietistisk blikk? Det er lite som minner om lidelse når du får servert Chablis til kamskjellene, og kan leie rom med bad og sengetøy. Flesker du til med flere overnattinger for en hel familie, blir det fort noen tusenlapper. Drar du på fjelltur på franske Korsika, må du ligge i kubåser og spise bønnegryte med den billigste bordvin til. Men så koster det bare noen euro, også. Mange glemmer at det er mulig å leie den enkleste, lille DNT-koie til en billig penge.

Sånn sett har turistforeningene åpnet fjellet for alle, slik Heftye hadde sett for seg. På begynnelsen av 1800-tallet var det fjellbønder som ledsaget eliten – vitenskapsfolk og kunstnere – over breer og fjelloverganger. I dag tiltrekkes riktignok eliten av fjellet, men synet av nuter og fjord eier ingen. Og blir du først hekta, vil fjellsuget murre resten av livet. Som Arne Garborg skriver i diktsyklusen «Haugtussa»:

Eg kjenner deg, du Trollheim graa,

du Skugge natt!

Eg rømde rædd; men stundom maa

eg sjaa deg att.