Aftenpostens jakt på forholdet mellom liv og litteratur i Vigdis Hjorths siste roman har fått en interessant kulturdebatt til å spore stygt av.

Tidligere i september kom Vigdis Hjorths nye roman «Arv og miljø». Romanen fikk umiddelbart gjennomgående svært positiv mottagelse av norske anmeldere. «Et forsøk på å beskrive det unevnelige, som til tider lykkes så godt at papiret rister når du leser», konkluderte Adresseavisens anmelder Ole Jacob Hoel, om en roman han kalte «et anklageskrift fra en overgrepsutsatt».

Sist søndag grep Aftenpostens kommentator og litteraturanmelder Ingunn Økland tak i romanen til Hjorth. Sammen med flere andre nyere norske og svenske bøker mener hun den er uttrykk for en trend hvor forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter. «Litteraturen er på villspor» hevder Økland som mener det har gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer i skjønnlitteratur.

Les også Anne B.Ragde om Hjorth-saken: «Selvsensur er døden»

Økland hevder norske kritiker og journalister har vært unnvikende i etisk vurdering av bøker som framstår som både selvbiografisk og fiksjon, i det hun kaller «virkelighetslitteratur», med Karl Ove Knausgård som norsk og internasjonal banebryter. Økland er bekymret for at en bølge med selvopptatte bekjennelser går på bekostning av kunstneriske verdier som fantasi, fiksjon og skaperkraft. Det er et interessant oppspill til litteraturdebatt.

Dessverre har Øklands lesning av Vigdis Hjorths roman og Aftenpostens oppfølging av problemstillingen på reportasjeplass bidratt til å avspore debatten. Det er vesentlige forskjeller på Knausgårds iscenesettelse av sitt liv i «Min Kamp» og Hjorths «Arv og Miljø». Mens Knausgård bruker eget og andre personers navn, er Vigdis Hjorths roman i helt annen grad fiksjonalisert, fra navnebruk til struktur. Samtidig har nok Hjorts utsagn i et intervju med Aftenposten bidratt til avsporing. «Selvsagt tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd», er noe mange forfattere sier om sine bøker. Her har det visst gitt Aftenposten blod på tann.

Med bakgrunn i uttalelser fra forfatteren, samt hennes «litterære metode», mener Økland det er nærliggende å anta at Hjorth indirekte anklager sin egen far for seksuelle overgrep i romanen. Denne 1:1-lesningen av litteratur mot virkelighet er svært problematisk. Økland brukte lignende metode i anmeldelsen av «Min Kamp 2» i 2009, hvor hun stilte spørsmål ved om boka åpnet for at Karl Ove Knausgård var overgriper og lovbryter.

Det er god grunn til å diskutere etisk problematiske sider ved bruk av virkelige mennesker eller levende modeller i litteratur. Merkelappen «roman» på en tekst fritar ikke forfatter for etisk ansvar for hva og hvem de utleverer i litteraturens navn. Det spørs likevel om ikke Aftenpostens forsøk på å faktasjekke Hjorths roman om et overgrepsoffer med det faktiske seremoniprogrammet i begravelsen til forfatterens far i 2014 som «bevis», er minst like etisk betenkelig enn det avisen kritiserer forfatteren for.

Reportasjen i Aftenposten onsdag, «Beskriver farens begravelse i detalj i ny roman» gir assosiasjoner til rettssaken mot Agnar Mykle i 1957, for oss som har lest om den. Denne gang med Aftenposten anklager av en forfatter for usømmelig litterær adferd. I en kommentar ved siden av grav-journalistikken spør Økland om hvor mye som må være oppdiktet for at en roman skal fremstå som fiksjon.

Adresseavisens referat fra Myklesaken 20. september 1957 hadde tittelen «Kamp i Mykle-saken om dikterfrihet og kjønnsmoral». Etter at aktor forhørte Mykle om han var fra Trondheim og hadde vært lærer i Nord-Norge, spurte forsvareren hvorfor dette hadde betydning for om boken var utuktig. «Det er viktig å få brakt på det rene i hvilken grad det foreligger selvbiografisk reportasje», svarte aktor R. A. Riekeles, med et mulig ekko til Aftenpostens granskning av Hjorths roman.

Høstens store norske litteraturdebatt står i grell kontrast til en internasjonal. Den amerikanske forfatteren Lionel Shriver skapte storm da hun nylig tok oppgjør med den voksende kritikken mot forfattere som skildrer mennesker av annen rase, kjønn eller kultur enn seg selv. «Cultural appropriation» har blitt begrep for det, etter at forfattere fra minoriteter har kritisert mer kjente kollegers bruk av «deres» erfaringer og historier.

Hvis skjønnlitterære forfattere verken skal bygge på egne erfaringer eller la seg inspirere av andres, blir det ikke mye litteratur igjen å diskutere. Vigdis Hjorths nye roman er verdt både å lese og diskutere.

Les også kommentaren «Vanlige folks ondskap»

Banebrytende: Karl Ove Knausgårds romaner om seg selv og sine nærmeste har vært banebrytende både i Norge og internasjonalt for skjønnlitteratur fra virkeligheten. Foto: Roald, Berit, NTB Tema
Liv og litteratur: Aftenposten har gravd fram programmet fra begravelsen til Vigdis Hjorths far i forsøk på å gå hennes nye roman etter i sømmene Foto: Faksimile
Mykle-ekko; Agnar Mykles bok «Sangen om den Røde Rubin» ble beslaglagt av riksadvokaten på grunn av sitt pornografiske innhold. Her Agnar Mykle sammen med høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort etter at dommen ble avsagt. Mykle ble frikjent, men boken ble stemplet som utuktig og forbrytersk, og alle eksemplarer samt bly-satsen ble inndratt høsten 1957. Saken ble anket til Høyesterett, som «godkjente» boken. Foto: NTB / Scanpix Foto: SCANPIX, NTB scanpix