Kommunetopper som bevilger hverandre gullkantede avtaler, svekker tilliten til lokaldemokratiet.

foto
Alt har ikke gått etter boka i Sanners drømmekommune Foto: foto Kristin Svorte

Kommunene Rissa og Leksvik har fått mye ros for hvordan de har loset i havn den nye kommunen Indre Fosen. Men det som har skjedd i kulissene, er ikke mye å være stolt av. Fosna-Folket fortalte først om leksvik-rådmann Kai Terje Dretviks gylne fallskjerm. Da det ble klart at han ikke ble rådmann i den nye sammenslåtte kommunen, ble han sikret en avtale som er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Ikke bare fikk han beholde lønna i sin nye jobb som kommuneadvokat. Dersom han slutter i jobben som kommuneadvokat, skulle han få fire årslønner i etterlønn. Han sikres også en svært gunstig pensjonsavtale, ekstra ferie og hjemmekontor. En skal ikke ha mye innsyn i den tidvis magre kommunale hverdagen for å kjenne et sterkt ubehag.

Les også: Kommuneadvokat på Fosen skulle få 3,7 mill. i etterlønn

Det var daværende ordfører Einar Strøm (Sp) og varaordfører Jahn Winge (H) som skrev under avtalen, som var ukjent for de andre politikerne. I ettertid er avtalen kjent ugyldig fordi de forhandlet uten fullmakt. Det gjør saken ekstra uforståelig at dette er erfarne politikere som burde visst bedre. Lederen i kontrollutvalget, Torkil Berg (Ap), har varslet granskning. Det er åpenbart mye i denne prosessen som ikke tåler dagens lys.

Motivet for å tilby rådmannen en så gullkantet avtale, var frykten for å miste en nøkkelperson i en kritisk fase fram mot sammenslåingen. Dretvik har gjort en solid ryddejobb i kommunen, og det er forståelig at ordføreren var redd for å miste ham. Det er alltid fristende å søke seg bort når jobben din er under avvikling. For kommunen er det krevende å stå uten en leder. Det er et dilemma i alle fusjonsprosesser. Men det finnes knapt et menneske som er så uerstattelig at de forsvarer slike avtaler som Leksvik-rådmannen fikk.

Det vi ser eksempel på i Leksvik, kan bli en utfordring for kommunereformen. Når to skal bli til én er det lett å bli drevet av frykt for egne posisjoner. Det siste man trenger er usikre rådmenn som trenerer prosesser av frykt for egen arbeidsplass. At man sikres en viss trygghet og mulighet for omskolering, er ikke urimelig. Men nivået på denne avtalen er langt utenfor det som er akseptabelt og rimelig.

Ordføreren i Rissa har ikke lenger tillit til Dretvik som kommuneadvokat

Det er mange yrkesgrupper som lever under sterk endring. Ofte harseleres det med folk som er redd for kommunesammenslåing. Usikkerheten kan man føle på om man vasker gulvet på kommunehuset eller sitter på ordførerkontoret. Kontrasten blir grell når kommunetoppene sikrer seg i alle bauger og kanter.

Denne saken illustrerer også et annet dilemma. I mange kommuner er forholdet mellom ordfører og rådmann svært tett. Godt samarbeid er avgjørende for å lykkes, men det kan også bli for tett. Når man i tillegg har avtaler hvor man indirekte påvirker sin egen lønn, som man har hatt i Leksvik, gir det næring til spekulasjoner.

Hemmelige avtaler og gullkantede fallskjermer er en real ripe i lakken for kommunalminister Jan Tore Sanners (H) drømmekommune. Kommuneledelsen i Leksvik har en stor jobb i å gjenreise folkets tillit.