I de siste par ukene har jeg og mange andre blokkert veier i Trondheim og Oslo. Å sette seg ned på E6 midt i rushtrafikken er noe av det skumleste jeg har vært med på. Likevel var det nettopp frykt som motiverte meg til å gjøre dette.

Jeg er redd fordi vi nylig passerte 420 ppm (deler per million) CO2 i atmosfæren. For å sette dette i perspektiv: Under det siste glasiale maksimum, det vil si det tidspunktet hvor den siste istiden var på sitt mest utstrakte, var det 180 ppm i atmosfæren. Det stabile før-industrielle nivået var 280 ppm. Med andre ord, det er kun 100 ppm CO2 som skiller et stabilt klima fra en utstrakt istid, og vi er nå 140 ppm over nivået for et stabilt klima. Vi viser heller ingen tegn til å stoppe. Det er mer skremmende enn en hvilken som helst motorvei.

Jeg er redd fordi vi ikke lenger er på vei mot en klimakrise, vi er allerede i en klimakrise. Flomskader i Sør-Afrika, Etiopia som opplever sin verste tørke på 50 år samt hetebølgene i India og Pakistan, gjør det krystallklart at klimakrisa er her for lengst. Liv har allerede gått tapt. Det vi er på vei mot, derimot, er en total klimakollaps. En ulevelig planet. FN uttalte i den nyeste IPCC-rapporten at global oppvarming utgjør en eksistensiell trussel for menneskeheten, og at et scenario vi er på vei mot er kollaps av menneskelig sivilisasjon. Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest. Det faktum at vi er på vei dit, eller at disse ytringene er gjemt langt inne i IPCC-rapporten og at de færreste medier har brakt det opp.

Jeg har ikke plass i dette innlegget til å gå i dybden på alt jeg er redd for, men den nærmest uendelige lista inkluderer regelmessige dødelige hetebølger, global matmangel, total samfunnskollaps, voksende fascistiske bevegelser som utnytter maktvakuumet, byer under vann, ekstremvær, flyktningkrise på en skala verden aldri har sett før. Nye pandemier som følge av at bakterier mennesker ikke er immune mot, antas å finnes i permafrosten som vil smelte, en stor økning i sykdommer slik som malaria da fremtidens klima vil være mye mer vennlig mot malariamygg enn mennesker.

I tillegg store utslipp av CO2 og kraftfulle CO2-ekvilanter som metan fra permafrosten på den nordlige halvkule ettersom den smelter, utryddelse av menneskeheten og mye, mye mer. Ja, du leste riktig, det står «utryddelse av menneskeheten», for det er faktisk dit vi er på vei om ingenting endres. I 2022 vil det være useriøst å diskutere global oppvarming uten å ta opp menneskehetens videre eksistens.

Mest av alt er jeg redd fordi jeg har to søstre som, i likhet med meg, er i tjueårene. Jeg har flere små fettere og kusiner enn jeg kan telle. De jeg har gått ut på veien sammen med er gode venner som jeg livredde for.

Hvis ikke noe av det som er nevnt skremmer Norges politikere nok til å handle, så håper jeg at en oppfriskning på historien til sosiale bevegelser vil gjøre det. Sivil lydighet oppstår når forsøk på endringer innen lovens rammer ikke har fungert. Regjeringen og Stortinget bør spørre seg selv om hva de tror vil skje hvis de tillater at sivil ulydighet også mislykkes.

De kan spørre deltakerne i opptøyer utover 60-tallet i USA, Mandela da han dannet den militante vingen av ANC-partiet, i 1961 etter at Sharpeville massakren året før fikk han til å gi opp på ikke-voldelige metoder. Norske politikere som har kritisert oss for vår sivilie ulydighet, bør være takknemlige for at prinsippet om ikke-vold står såpass sterkt hos Stopp oljeletinga.

Mer enn takknemlig bør de være redde. Redde for de som kommer etter oss om politikerne tillater vår sivile ulydighet å mislykkes, slik tidligere tiltak har mislyktes. De som kommer etter oss vil, med god grunn, ikke være like greie å ha med å gjøre. Er du redd nå?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe