En blandingshund med røtter fra Fosen, en sjarmerende og jovial kar med mørk pels og lavt markeringsbehov. De brune øynene hans var så kloke. Han så på oss med ro og visshet i blikket. Tobben skjønte mer enn andre dyr, selv om han aldri sa noe. Han bjeffet bare de gangene han var stengt ute, eller trengte hjelp. Unødvendig bjeffing og piping var under hans verdighet.
Jeg er oppvokst med katter. Derfor var jeg skeptisk den gangen jeg møtte ei drømmedame med hund, en svær riesenschnauzer på over femti kilo. Etter kort tid var vi blitt meget gode venner, alle tre.
Siden har jeg likt hunder best. De har en lojalitet og hengivenhet som katter flest mangler. Kattene lever livet på egne premisser. De forsvinner ut og blir borte, gir aldri beskjed om hvor de har vært. Katter søker selskap og kos når de selv føler behovet, aldri ellers. Da drar de seg unna, føler sjelden forpliktelser eller bånd til andre. Katter flest er selvopptatte individualister, med noen få unntak.
Hunder er så avhengige. Det var nesten rørende å bli møtt med den samme grenseløse hengivenheten hver eneste ettermiddag. Uansett hvor kort eller lenge vi hadde vært borte, møtte Tobben oss med en begeistring som smittet. Han ble så glad for å møte flokken sin at han spankulerte rett bort til matfatet etterpå og tok noen stolte jafs av spesialtørrfôret som kostet en formue. Hunder med støvallergi er sjelden vare og dyre i drift.
Det var noe med entusiasmen. Forventningene når det nærmet seg tur. Det brune blikket som mislikte kofferter og bager, fordi han forbandt det med at noen i flokken – helst far – skulle bli borte ei stund. Måten han vurderte oss på mens vi fant fram sko og ytterklær. Var det pene sko og dressjakke, tuslet han skuffet inn på stua igjen. Kom joggeskoene og turjakken på, begynte halen å bevege seg heftig. Jo eldre han ble, jo klokere ble vurderingene hans der ute i gangen.
I alle år var det Tobben som gikk foran og satte tempo. Med nesen dypt nede i godlukter fra andre firbeinte suste han av gårde og trakk ivrig i båndet. For oss handlet det om å få fart på føttene. Treninga var gratis, effektiv og full av friskluft. Jo lengre turene ble, jo gladere var hunden. Hundre prosent fornøyd, alltid. Han møtte alle med en naiv vennlighet.
På kveldene søkte han hender. Kom helst tett inntil godstolen, fikk oss til å stryke og klø, og sank tilfreds sammen i liggende stilling helt inntil oss. På det viset kunne vi hvile en av hendene i pelsen hans, og stryke litt mens tv-en sto på. Det var noe av det beste han visste.
Men livet er forgjengelig. Først de små tegnene til stivhet i beina. Siden draget i ansiktet, med leppene som hang litt skeivt, selv om jeg konsekvent nektet å innrømme det. Kunne hunder få drypp eller slag?
Gradvis ble Tobben en gammel hund. Der han tidligere trakk ivrig, ble han den som bremset og hang etter. De lange turene ble kortere og kortere. Til slutt handlet det mest om å vente, lirke og lokke. Tobben begynte å nøle. Han var blitt en tilårskommen, forvirret venn. De siste månedene ble vi forbigått av alle når vi var ute på tur, selv pensjonister med stokk.
Synet ble dårligere. På avstand trodde Tobben at plastposene som folk bar med seg var hunder. Han kunne sitte fanget og hjelpeløs foran terrassen der kanten var høyest, som om han hadde glemt trappene tre meter bortenfor, dem han alltid gikk før.
Å følge en firbeint bestevenn for siste gang til dyrlegen er uendelig trist.
Men livet varer ikke evig. Å være glad i noen, innebærer alltid en risiko for å miste. Da gjelder det å ta vare på alle de gode minnene.
Og Per Sivle hadde rett – det handler om noe mer enn bare en hund.