Sommeren 2006 sultestreiket afghanske flyktninger foran Oslo domkirke. Jeg var en av dem som stilte frivillig som vannbærer og nattevakt. Jeg dokumenterte også det hele med nyinnkjøpt videokamera. Kassettene gikk dessverre tapt da hovedstadens politi etter hvert rydda leiren med makt.
Erlend fra Melhus skriver om unge afghanske flyktninger. For boka får han Brageprisen
Året etter gikk våre afghanske venner til fots fra Trondheim til Oslo, den såkalte Pilegrimsleden, men motstrøms. Jeg møtte dem på Nansenskolen i Lillehammer for å gå sammen med dem i hvert fall én dagsetappe, helsa tillot ikke mer.
Endelig framme i Oslo stoppet flyktningene ved Stortinget. Jeg husker vi tenkte: Politiet kommer da ikke hit til Eidsvolls plass på FNs flyktningdag 20. juni!? Nei, de gjorde ikke det, de venta til et par minutter over midnatt, natt til torsdag 21. juni 2007.
Jeg er stolt over å være en afghansk kvinne
Dette skrev afghanernes talsperson Zahir Athari på Facebook 21. juni 2016. Ord som dessverre bare øker i aktualitet.
«20. juni 2007 ble vi 43 afghanske flyktninger som deltok i asylmarsjen 2007 fra Trondheim til Oslo, arrestert på Eidvolls plass i Oslo og kjørt til politistasjonen. Derfra ble 21 av oss sendt til asylfengslet på Trandum. Og så ble vi tvangsreturnert til krigen i Afghanistan. Noen av dem har jeg aldri sett siden da, og vet heller ikke hvor i den turbulente verden de er nå. Men uansett glemmer jeg dem aldri: En fast plass her i mitt hjerte er reservert. Slike modige flyktninger trengs nå mer enn noen gang. I dag flykter enda flere flyktninger fra krig og grusomheter, enda flere drukner i Middelhavet og på jakt etter trygghet og beskyttelse, samtidig som piggtrådgjerder sprer seg langs europeiske grenser ...» De har en fast plass i mitt hjerte også. Det var en ære å bli kjent med dem. Vi glemmer aldri!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe