I Trøndelag er ingen kommuner mer gifteferdige enn Ørland og Bjugn. Føljetongen om de to kommunenes tilnærmelser og brutte forlovelser er som en litt for lang tv-serie om to som aldri får hverandre, til tross for at alle skjønner at de hører sammen.
I 1963 manglet det to stemmer i Stortinget på at Ørland ble med i nåværende Bjugn kommune. Femti år senere er det ikke blitt enklere å slå sammen de to naboene.
Nå om dagen er det igjen full krise i ekteskapsdrøftelsene. Lederen for styringsgruppa som forbereder en folkeavstemming, fylkesrådmann Odd Inge Mjøen, foreslår å legge mesteparten av kommuneadministrasjonen til Brekstad. Dette fikk Bjugn-ordfører Arnfinn Astad til å true med å hoppe av.
I går fikk vi en avklaring av Bjugn-ledelsens syn. På en pressekonferanse sto ordfører, rådmann, varaordfører og opposisjonsleder sammen om en uttalelse der de krever at Botngård må bli kommunesenter og at navnet på den nye kommunen må være Fosen. Notatet inneholder noen gode argumenter, men bærer preg av å være et ulitmatum. Det lover ikke godt for den videre prosessen.
Lokalavisa Fosna-Folket publiserte i går en meningsmåling som viser at Astad ikke har støtte blant folket hvis han vil stoppe prosessen. I begge kommunene ønsker over 80 prosent av de spurte å gjennomføre en folkeavstemming.
Nøkkelspørsmålene er altså plassering av kommunesenteret og valg av navn. Konfliktene er de samme i dag som da fosningene for et halvt århundre siden kranglet om kommunesammenslåing.
Forskjellen er at den gangen hadde regjeringen nedsatt en komité som fikk i oppdrag å forenkle kommunestrukturen i hele landet. Her skulle det sentraliseres. Antallet kommuner, som rett etter krigen hadde vært 744, ble redusert til 454 i løpet av få år.
I de siste tiårene har alle sammenslåinger vært frivillige, derfor har det gått tregt. Til tross for en enorm utvikling innen samferdsel og teknologi, er fortsatt kommunestrukturen fra Einar Gerhardsens tid intakt.
I Sør-Trøndelag er fusjonen mellom Haltdalen og Ålen (som ble til Holtålen) i 1972 den eneste sammenslåingen som har skjedd på femti år.
Den nye Høyre-Frp-regjeringen har et betydelig mer entusiastisk forhold til kommunesammenslåinger enn de rødgrønne som var hemmet av Senterpartiets bastante skepsis. Mange har derfor ment at det vil være lurt av Ørland og Bjugn å posisjonere seg. Kanskje kan de bli Ernas «bjelleku» og høste noen fordeler av det?
Sonderingene som har pågått i det siste, er tredje forsøk på ti år. Forrige runde, i 2009, gikk i vasken etter at Høyres Torhild Aarbergsbotten tillot seg å bruke uttrykket «firerbanden» om ordførerne og rådmennene som utredet spørsmålet. Dette tålte ikke Bjugn-ordfører Arnfinn Astad (Ap), og han sørget for at kommunestyret sa nei til videre flørt med naboen.
Denne uken har vi en lignende situasjon. Å tillegge enkeltpersoner avgjørende betydning for utfallet av viktige samfunnsendringer, kan være diskutabelt. Men i Bjugn har Arnfinn Astad stor makt, og opposisjonen har vært svak. Tilsynelatende er det slik at når Astad er for sammenslåing, er kommunestyret for. Når Astad roper stopp, er kommunestyret også enig. I kommunestyret om en drøy uke vil det vise seg om det fortsatt er slik.
I lys av ordførerens bjugnpatriotisme, er det en skjebnens ironi at han like gjerne kunne vært ørlending. Da møringen Arnfinn Astad kom til Fosen for å jobbe på flystasjonen, bosatte han seg først på Ørlandet. Rundt 1970 var han blant de mange forsvarsansatte som etablerte seg i Botngård. På den tiden var det skrikende mangel på boligtomter i Ørland, mens Bjugn, med sin forutseende ordfører Alf Nebb, hadde dette på stell.
Utbyggingen av kampflybasen, med vekst i folketall og betydelige investeringer, vil bidra til at det igjen blir dragkamp om å sikre seg en andel av kaka. Nye innbyggere betyr skatteinntekter. Enkelte ørlendinger frykter nok at bjugningene får en stor del av innbyggerne, mens de selv sitter igjen med flystøyen. Med en storkommune slipper man denne striden, og lokalsamfunnet vi stå bedre rustet til å håndtere den raske veksten som kommer.
De to kommunene er allerede sammenvevd på svært mange områder. Ikke bare er de ett handelsområde og har svært mye felles når det gjelder idrett og kultur, i løpet av det siste tiåret har også en lang rekke instanser og tjenestetilbud blitt interkommunale selskap. De er ikke er underlagt folkevalgt styring. I en storkommune er det mindre behov for slike selskap.
Selv om mange er prinsipielt for eller i mot en kommunesammenslåing, blir det ofte et spørsmål om hvem som kommer best ut. Skeptiske ørlendinger er ikke fullt så skeptiske når de ser muligheten for at den nyslåtte bygdebyen Brekstad også blir kommunesentrum.
Det er ikke bare i Bjugn at krumspringene har vært mange. Bare for noen uker siden var det med én fattig stemmes overvekt at Ørland kommunestyre sa ja til å bli med videre.
Bjugningene har valget mellom å sette seg på bakbena eller slå seg til tåls med at de tross alt får viktige deler av kommuneadministrasjonen og at de fra før har den videregående skolen og et godt utbygd tettsted. Alt som har med skole og kultur og fritid å gjøre, er av stor betydning når innflyttere skal velge bosted. Og uansett hva som legges til Botngård eller Brekstad, er det andre tettstedet er bare en kort kjøretur unna.
Hva skal barnet hete? Favorittforslaget hittil er Austrått. Et typisk kompromiss som styrer unna de eksisterende kommunenavnene. Men er et gårdsnavn og navnet på et adelsgods egentlig gangbart? Og hva skal man kalle en innbygger i Austrått kommune? Austråtting eller austråttværing? Andre forslag har vært Fosen, Yrjar (det gammelnorske navnet på Ørlandet) og rett og slett Ørland. Går vi cirka 150 år tilbake i tid, var Ørland navnet på herredet som omfattet mesteparten av de to kommunene.
Årelang rivalisering mellom Ørland og Bjugn har ikke bare vært råstoff for godmodig mobbing i lokalrevyene. For mange stikker det dypere. Ideen om sammenslåing utfordrer både lokalpatriotisme og legitim opplevelse av tilhørighet. Samtidig handler det nok også om uvilje mot å dele med naboen og frykt for at «de andre» skal blande seg borti det som er viktig for deg.
Men spiller det egentlig så stor rolle hvor de ulike kommunale kontorene ligger når avstanden bare er ti-tolv minutter med bil? Hvor ofte har du i dag behov for å møte opp på kommunehuset? Det er betenkelig at striden om kommunesentrum får lov til å overskygge alle mulighetene en sammenslåing gir.
Det viktigste bør være at lokalsamfunnet du lever i, er best mulig rustet til å møte fremtiden, men slike diskusjoner havner lett i femti år gamle spor. Det finnes grunner til å være skeptisk til sammenslåing, men politikerne bør våge å la innbyggerne bli med på avgjørelsen. Det vanskelige er tydeligvis å bli enig om hva det skal stemmes over.
Uten å trekke metaforen for langt, må vi kunne antyde at selv om forholdet mellom de to kommunene ikke handler om uforløst ekte kjærlighet, er et fornuftsekteskap å foretrekke fremfor tvang.