Hvor er alle når du trenger dem mest? Hvorfor skjedde dette akkurat meg? Hvorfor stopper det aldri? Jeg føler jeg lever i en ballong som snart er i ferd med å sprekke.

Hver gang du er alene, så kommer klumpen sakte, men sikkert og legger seg i magen din. Tankene du ikke vil skal være der klistrer seg fast i hjernen din og gjentar seg, igjen og igjen. Ensomheten, skyldfølelsen, angsten, selvtilliten synkes og du føler at du ikke er bra nok for noen eller noe. Har du noensinne følt det på denne måten? Dette kalles depresjon. Depresjon er en usynlig sykdom, og de aller fleste som har opplevd dette selv forstår hvordan det er. Men hva med dem som ikke har gjennomgått det? Som ikke har et snev av en anelse om hvordan det er for andre å være psykisk syk. Dessverre så oppleves dette blant altfor mange mennesker rundt om i landet, for som sagt så er jo sykdommen usynlig.

De fleste som går igjennom en svært vanskelig fase i livet sitt, holder det som regel for seg selv til de sitter alene. Svært mange skammer seg, og dette er på grunn av at veldig mange ikke forstår hvordan det er, hvordan det føles. Og hvordan kan man klandre dem? Veldig mange mennesker er svært dømmende, og tror det verste om en idet ryktet blir spredt. Det er vanskelig å be om hjelp, det er vanskelig å dele det med andre, det er vanskelig å vise følelser og sist men ikke minst, det er vanskelig å fortelle folk at man har det vondt Og hvordan vet jeg dette? Jo, fordi jeg har opplevd det selv.

Det begynte for tre år siden. Noen måneder før jeg fylte 15 år. Jeg opplevde flere traumatiske hendelser, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg var ung, redd, frustrert, sint, lei meg, alle følelser jeg hadde ble innesperret. Jeg søkte meg til feil type miljø og av den grunn ble alt verre. Tiden gikk og jeg var i ferd med å bli et helt annet menneske. En personlighet som jeg aldri ønsket å få var i ferd med å ta over kroppen min, og jeg gjorde forskjellige ting som jeg den dag i dag ikke er stolt over.

En dag kjente jeg at det begynte å bli nok for meg. Jeg dro til noen bekjente, for å drukne sorgene mine med alkohol. Etter hvert hadde jeg en altfor høy promille, og dette endte med et stygt fall i en lang trapp, og jeg ble hentet i ambulanse. Dagen etter hadde jeg intet annet valg enn å fortelle alt som hadde skjedd og hvorfor det skjedde. Ambulant akutteam, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) ble kontaktet på dagen, og etter hvert fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Nå i ettertid har jeg det fint. Jeg har hatt mine perioder hvor ting har vært litt mer vanskelig, men jeg har lært hvordan jeg skal håndtere slike problemer.

Men hva hadde skjedd om jeg hadde søkt hjelp lenge før dette skjedde? Da hadde jeg kanskje aldri endt opp på sykehuset. Hvor langt skal det gå før man faktisk får den hjelpen man trenger?

Det er mye bedre å si ifra til noen. Om det er en person du kanskje stoler på, som kan ta det videre så du slipper å gjøre det selv. Bestill time hos fastlegen din, og forklar situasjonen så du får den hjelpen du trenger. Og husk, det er aldri for sent!

Anonym (18)

Vil du skrive til Snakk ut? Fyll inn skjema her, send leserinnlegget ditt på mail til snakkut@adresseavisen.no eller en SMS til 07200 med kodeord snakkut.