Dommeren klarte å se forbi massedrapsmannens grusomheter og hans absurde forestilling.
Det vakte stor oppsikt at terroristen og massedrapsmannen Anders Behring Breivik fikk saksøke staten for brudd på menneskerettighetene. Det virket smått absurd at en person har tatt livet av så mange mennesker, kan klage på sine soningsforhold. Det er umulig å tenke på Breivik uten å se for seg de 77 menneskene han drepte. Innerst inne skulle vi nok helst sett at han råtnet i et fangehull. Med en kule rundt foten og tørt brød og vann på menyen.
Terroristen setter vår toleranse på prøve
At Breivik delvis vant fram i retten, kom overraskende på de fleste. Breivik har en svært dårlig sak, skrev jeg da jeg fulgte saken i Skien fengsel før påske. Det skyldtes ikke nødvendigvis bare realitetene. Omfanget av isolasjon, nakenransakelser, bruk av håndjern og glassvegg virket svært massivt, kanskje også unødig strengt. Isolasjon kan være en alvorlig form for tortur. På papiret hadde ikke Breivik og advokat Storrvik en spesielt dårlig sak. Men for hvert ord terroristen ytret under rettssaken, framsto saken hans som stadig dårligere.
Alt han sa og gjorde i retten bekreftet den gamle, selvopptatte Breivik. Den usmakelige nazihilsenen. Klaginga på Fjordland og kald kaffe. Alt snakket om hvor dårlig behandlet nazistene var. Ikke minst alle de utenlandske journalistene som meldte om naive, lille Norge som lar en massedrapsmann saksøke staten fordi han misliker soningsforholdene. Samtidig kom tvilen krypende: Hvor syk er denne mannen egentlig?
Jeg innrømmer at det var vanskelig å frigjøre seg fra antipatien mot Breivik. Det er lett å la seg blende av ugjerningene, den selvsentrerte framtoningen og den massive fordømmelsen i mediene. Derfor er det betryggende å se at dommeren har klart å se forbi det. «Retten er etter en samlet vurdering av sakens forhold kommet til at soningsregimet innebærer en umenneskelig behandling av Breivik; terskelen for alvorlighet er overskredet», skriver dommeren. Forhåpentligvis vil dommen også hjelpe de innsatte i norske fengsler som ikke har Breiviks ressurser til å fremme sin sak.
Det er likevel verdt å minne om at staten vant på et svært viktig punkt. Breivik får ikke kommunisere budskapet sitt ut til sine støttespillere. Det var lett å mistenke at det var dette terroristen mest av alt ønsket seg. For samfunnet ville nok også konsekvensen av å bli dømt på dette punktet vært langt mer alvorlig: Breivik må ikke få påvirke flere til å dele sitt syke verdensbilde.
Selv om rettssaken delvis framsto som absurd og en farse, var jeg aldri i tvil om at det var riktig å gjennomføre den. Det var en test av nasjonen som rettsstat. Den besto vi. Om dommen vil bli stående vet vi ikke, men den demonstrerer til fulle at vi har en uavhengig domstol.
Fire vonde dager i mars
En fri og uavhengig rettsstat er vanskelig å forstå verdien av før vi ikke har det lenger.