Om selvgode, dominerende mannlige kulturpersonligheter som har skamløs sex med kulturkjerringer og står i veien for kvinnelige kunstnere.
Framstillingen av forskjeller mellom Norge og Sverige i Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», er god innfallsvinkel til forskjellene mellom norsk og svensk kulturdebatt. Han har nok mye rett i at det svenske offentlige ordskiftet er mer elitepreget og mer preget av politisk korrekthet. Samtidig er det en befriende intensitet og et gjennomtrengende trøkk i flere av diskusjonene, forsterket i samvirke mellom tradisjonelle og sosiale medier.
Sesongens store, svenske kulturdebatt startet i Dagens Nyheter i slutten av april med Åsa Beckmans fornøyelige, velskrevne artikkel «Kulturmannen. Portrett av en utdöende art». Der beskrev hun selveste Kulturmannen, som en kunstnertype som gjennom mer enn et århundre har ruvet i sentrum av kulturlivet. Hun tok for seg det mannlige geniet som åpenbart er klar over sin status, med storhetstid i den individualistiske modernismen. Som store stjerner på den himmelen trakk hun fram Pablo Picasso, Ernest Hemingway og Ingmar Bergman.
Ifølge Beckman styres kulturmannen av et stort frihetsbehov, med «Alt for kunsten!» som motto og det eneste hellige. Han preges dessuten gjerne av stort behov for yngre kvinner for å bekrefte sin posisjon. Beckmans poeng er at denne mannstypen i kulturlivet er en utdøende art. Med eksempel fra nyere svenske romaner og den siste filmen til Roman Polanski, «Venus In Fur», argumenterer hun for at kulturmannen er i trøbbel. Ikke minst fordi kvinnene har inntatt kulturlivet i økende grad, og at det i dag ofte er en fordel å være kvinnelig kunstner, hevder hun.
Siden har det ballet på seg, som kulturmenn kanskje vil si, med en lang rekke artikler, debatter, møter og andre ytringer om kulturmannen. Flere yngre kvinnelige skribenter har hevdet at kulturmannen slett ikke er døende, men lever i verste velgående. Litteraturkritiker Isabelle Ståhl i Svenska Dagbladet beskriver sine ferske erfaringer med flere kulturmenn med mannlige beundrere og kvinnelige elskerinner. Hun er skuffet over at det ikke har gjort særlig forskjell med flere kvinnelige sjefer i kulturlivet.
Hvem er så disse levende og muligens døende svenske kulturmennene, og hvordan står det til her til lands? Et av navnene som har vært fremme i bildet, er nettopp Karl Ove Knausgård, som ifølge litteraturviter Ebba Witt-Brannstrøm ser seg selv som «en kjempe blandt dverger», slik kulturmannen etter hennes syn gjør. Grunnen til at kulturmannen ikke er død, er ifølge henne at han er støttet av tilhengere som ikke «kan släppa drømmen om en kulturelit ledd av narcissistiska Kulturmän».
Det er fristende å koble vårens svenske debatt om kulturmannen med den norske om kulturkjerringer fra 2011. Kulturmannens seksuelle tilgang på og forbruk av fortrinnsvis yngre kulturkjerringer er et av gjennomgangstemaene i den svenske diskusjonen. Det mest drastiske og originale utspillet kom fra Lina Thomsgård i Aftonbladet, som nylig skrev en kommentar med tittelen
«Nu er det dags att sluta ligga med kulturmannen». Hun mener kulturmannens oppførsel fortjener å dø ut. Utryddingsforslager er at folk: «måste genast sluta liggas med kulturmannen».
I opphetet kulturdebatt om kjønn, makt og sex blir naturlig nok de fleste eksemplene anonymisert, knyttet til fiksjon eller avdøde kunstnere. I går entret Björn Afzelius diskusjonen, gjennom portrettet av ham i dokumentaren «Tusen bitar» som nylig ble vist på Kosmorama. Filmens bilde av ham som notorisk kvinnejeger gjør at Thomasgårds forslag om å slutte å ligge med kulturmannen burde kommet for lenge siden, skriver Karoline Eriksson i Svenska Dagbladet. Hun berømmer filmen for å dissekere kulturmannens kvinneforbruk «som en sykdom». Det er et godt poeng, selv om det bidrar ytterligere til å gjøre det som startet som en spenstig betraktning om genikultus og kjønn til en diskusjon om vekslingskursen fra kulturell kapital til seksuell for alfahanner i kulturlivet.
