Byparlamentarisme: dyrt, udemokratisk og ineffektivt

Parlamentarisme er rett og slett en uhensiktsmessig styringsform for kommuner og fylkeskommuner. Nå er spørsmålet igjen aktuelt i Trondheim da både Ap, H og Frp ønsker å innføre det. Jeg håper velgerne stopper det denne gangen også.

Formannskapsmodellen dominerer hvordan norske kommuner og fylkeskommuner blir styrt, slik den har gjort det siden lokalt selvstyre ble innført i 1837. Det er det svært gode grunner til. De to viktigste er disse: 1. Modellen er bygd for å skape enighet. Den tar utgangspunkt i at alle ønsker det beste for sin kommune og legger til rette for samarbeide for å oppnå dette. Både i kommunestyret og i formannskapet møtes alle og diskuterer åpent med samme tilgang på informasjon hva som best skal til for å løse de aktuelle spørsmål. Det er en god tilnærming lokalt. Ofte er man enige om ganske mye, og i mange spørsmål er man rett og slett avhengig av at politikerne på tvers av partigrensene trekker i lag til fordel for egen kommune. Et godt eksempel er dagens Trondheim. Med sentrum-venstre koalisjon lokalt og høyrestyre nasjonalt er det viktig at Høyre og Frp representantene deltar i diskusjoner lokalt for å kunne snakke med sine partifeller i Oslo om betydelige Trondheimssaker. Formannskapsmodellen sikrer at dette skjer gjennom at alle sitter rundt det samme bordet når saker diskuteres og besluttes. 2. Formannskapsmodellen sikrer åpenhet, både for opposisjonen og offentligheten. Gjennom at rådmannen legger frem sakspapirer og begrunnede forslag som er tilgjengelige for alle, sikres lik tilgang på informasjon. Videre fattes beslutningene i åpne møter som alle har tilgang til. I et parlamentarisk system er det motsatt, beslutningene blir fattet i lukkede fora og offentligheten vil verken ha tilgang på samme informasjon som beslutningstakerne eller innsyn i de avveiningene som blir gjort for eller imot i hver enkelt sak. Dette ble til fulle demonstrert i vår da Sivilombudsmannen slo fast at det var ulovlig å holde de faglige innstillingene til byrådet unna offentligheten. AP, FrP og Høyre svarte med å endre loven uten høringsmulighet i Stortinget! Det å styre norske kommuner med utgangspunkt i samarbeid og åpenhet er alltid rett, det motsatte er å gå feil vei.

Tydelig ansvarsplassering blir brukt som argument for å innføre byparlamentarisme, både ovenfor velgerne og Bystyret. Det mener jeg er et svakt argument. De fleste vet at Rita Ottervik styrer i Trondheim og at det er en koalisjon ledet av AP som har ansvaret. At de enkelte byrådene i et parlamentarisk system er ansvarlig ovenfor et bystyre betyr heller ikke at de får sparken om de har gjort noe galt, de må også miste flertallet – og det er to helt forskjellige ting. Aps gamle parlamentariske leder, Nils Hønsvald, er den som klarest har uttrykt dette. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at et parlamentarisk system vil øke kontrollaktiviteten fra bystyret ovenfor byrådet. Spørsmålet er om det er hva byen trenger, et bystyre som er opptatt av å kontrollere fremfor å utvikle og drive ting fremover?

Kostnadene vil også gå opp med et systemskifte. Først skal politikere gjøre mer av den jobben rådmannen nå gjør, og så skal opposisjonen gis tilsvarende ressurser i et forsøk på å ivareta demokratiaspektet. Summen er selvsagt langt flere politikere der langt færre gjør noe fornuftig fordi makten samles på svært få hender mens de øvrige får i oppgave å enten forsvare eller være imot de beslutningene som er fattet. Etter mitt skjønn reduserer dette også forpliktelsene knyttet til den svært viktige ombudsrollen som alle lokale politikere har. Når initiativet og definisjonsmakten tilligger byrådet/fylkesrådet blir det vanskeligere å nå igjennom med andre tanker og initiativ. Altså blir det flere som gjør mindre, og vanskeligere for den enkelte innbygger å nå frem.

Et relevant spørsmål er også hvordan et systemskifte vil påvirke rekrutteringen av en kompetent toppledelse av kommunen, både administrativt og politisk. Vil det i bystyret sitte nok kompetente personer til å bekle alle byrådsstillingene? Kanskje. Men om disse hentes utenfra vil vi være i den situasjonen at byens politiske ledelse ikke har stilt til valg. Bergen har nå en byrådsleder som ikke sitter i bystyret. Jeg tror også det vil være svært usikkert om et systemskifte vil gjøre det lettere å rekruttere en administrativ toppledelse. Det er lett å argumentere for at det vil gjøre jobbene mindre attraktive, blant annet fordi de faglige tilrådingene ikke lenger vil være synlige for offentligheten.

Oslo og Bergen i tillegg til en del fylkeskommuner har innført dette systemet. Erfaringene derfra, basert på samtaler med deltakere og egne observasjoner, er entydige. Bystyret og fylkestinget blir langt på vei passive observatører og i realiteten redusert til et sandpåstrøingsorgan som formelt godkjenner beslutninger som allerede er fattet. Offentligheten får mindre tilgang til både realitetene og de reelle politiske avveininger i de saker som besluttes. På den andre siden synes de som sitter i posisjon selvsagt at dette er en utmerket styringsform med mer konsentrert makt og langt mindre innsyn. Bystyret må si klart nei til å innføre parlamentarisme i Trondheim.

Det sagt: det er rom for betydelig forbedring innenfor rammen av eksisterende system. Mer deltakelse fra byens befolkning er nødvendig. Og hvordan kommunen for eksempel skal rekruttere dyktige ledere er et viktig spørsmål som krever mer oppmerksomhet. Men svaret er ikke parlamentarisme.