Fotball-EM for kvinner i England ble en suksess. Nivået er så høyt at Norge ikke henger med, og publikumstallene var både gledelige og til dels imponerende.
Etter mange år med både ignoranse og latterliggjøring, både fra sponsorer, medier, forbund og publikum, har kvinnefotballens potensial omsider gått opp for de fleste. I flere andre idretter er jo kvinnene omfattet med minst like stor interesse som herrene (tenk for eksempel på håndball i Norge eller skiskyting i Tyskland), så hvorfor ikke i fotball?
Publikumssammensetningen er dessuten annerledes enn i herrefotballen. Idrettsjournalisten Andreas Selliaas – som selv var til stede på finalen i London – mener kvinnefotballens framgang åpner for et bredere og mer sammensatt publikum. På Facebook refererer han også en BBC-journalist som uttrykte at det var første gang han dro fra en slik finale uten at det luktet piss eller at han trampet i søppel.
Gledelig hjemkomst for fotball
Dette er interessant. Kontrasten til den andre store fotballbegivenheten i år, finalen i Champions League, var nemlig påtakelig. Det er slående hvordan den kommersielle toppfotballen på herresiden preges av en publikumskultur som er langt unna det fotballens mektigste organisasjoner utvilsomt ønsker seg.
De siste årene har UEFA forsøkt å ramme inn CL-finalen i et helstøpt show, tilpasset den moderne tid og vår tids forventninger til opplevelseskonsum. Fotballen skal ikke bare være for de innvidde entusiastene. Også de som mer tilfeldig sitter foran TV-skjermen må tilbys noe. Forbildet er amerikanernes Super Bowl, og her er innpakningen nesten viktigere enn innholdet. Da Michael Jackson sto for pauseshowet under Super Bowl i 1993, hadde han flere seere enn tilfellet var for selve kampen.
Både UEFA og andre mektige aktører i fotballen har ønsket å skape noe lignende. Det ultimate fra et UEFA-, medie- og sponsorperspektiv er et medgjørlig publikum, som agerer slik arrangøren hadde sett for seg, som klapper når arrangøren sier klapp og som dermed bidrar med sitt til et strømlinjeformet arrangement. Til CL-finalen var en kjent amerikansk-kubansk artist invitert for å få publikum i stemning rett før kampen startet.
Da Per fikk kontrakt, innså Ingvild at hun aldri kunne oppnå sin egen RBK-drøm
Dette skulle man jo tro var en takknemlig anledning for en artist. Publikum er, tenker man, feststemt allerede i utgangspunktet. Artistens rolle er bare å tilby det ekstra kicket som kan få dem til å føle at de er med på noe virkelig stort, en stemning de så kan ta med seg videre til kampen.
Men i finalen i Paris skjedde noe helt annet. Artisten ble dels ignorert, dels ble hun overdøvet av at supporterne uanfektet sang sine egne sanger. Da hun var ferdig, ble hun dessuten gjenstand for en nokså intens pipekonsert.
I motsetning til hva UEFA tydeligvis tror, er nemlig ikke fotballsupportere feststemt før en viktig kamp. De er på tuppa, de biter negler, de er anspente og slett ikke klare for å bli pådyttet et underholdningsshow de ikke har bedt om. Faste innslag før klubbkamper, som for eksempel Bildet ta’n Ivers på Lerkendal, preges mer av høystemte toner om tilhørighet og identitet enn av løssluppent underholdningsshow. Slike hymner understreker i bunn og grunn fotballens alvor, ikke dens overfladiskhet. UEFA og FIFA har ikke helt lykkes i å få det publikummet de vil ha. Publikum har i stedet pekt nese til forsøket på å gjøre dem til ukritiske underholdningskonsumenter.
Rosenborg knuste Branns utrolige rekke foran rekordstort publikum
Derfor var det med stor interesse jeg fulgte med på et lignende show før finalen på Wembley. Hvordan ville publikum der reagere på et musikkinnslag, sponset av Pepsi Max, uten referanse til den snart forestående kampen? Rapporter fra folk som var der, tyder på at mange oppfattet det som nokså malplassert. TV-opptakene viser at de fleste blant publikum er nokså likegyldige, men en god del danset og falt inn i rytmen. Dessuten var det ingen som saboterte showet, slik tusenvis av supportere gjorde i Paris.
Som Selliaas peker på, var publikum under EM langt mer sammensatt og mangfoldig. I engelsk fotball utgjør menn fortsatt 80–90 prosent av tilskuerne mange steder, men på Wembley var kjønnsfordelingen langt jevnere. Og ikke minst var omfanget av familier relativt stort. Mange barn og kvinner gjør trolig vilkårene for den utagerende og verbalt aggressive tonen som kjennetegner enkelte fotballsupportermiljøer, mindre velegnet.
I arbeidet med å løfte kvinnefotballen ytterligere, kan det derfor se ut som publikum kan bli en alliert på en annen måte enn tilfellet har vært i herrefotball. Strømlinjeformede arrangementer på sponsorers og mediers premisser vil antakelig bli møtt av mindre motstand. Kvinnefotballen representerer dermed noe også herrefotballen kan bli, om man får tonet ned den egenrådige og opposisjonelle publikumskulturen som har kjennetegnet fotballen omtrent så lenge den har eksistert.
På den annen side har nettopp den egenrådige publikumskulturen vært en viktig del av fotballens attraksjon. Det som gjør dem interessante er jo at de ofte ikke opptrer slik arrangører og forbund skulle ønske. Fotballsupportere har ikke avfunnet seg med passivt å tilpasse seg sin rolle i en velregissert forestilling, de har tatt regien selv.
I dette spenningsfeltet er det kvinnefotballen skal vokse videre. At den har åpnet et publikumsrom for nye kategorier tilskuere er opplagt et pluss. Om disse tilskuerne også vil videreføre noe av det opposisjonelle potensialet i fotballkulturen, gjenstår å se.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.