For Jens Stoltenberg er parlamentarisk ansvar helt uten risiko for regjeringen.
Aldri før er det avdekket så mange forsømmelser, så dårlig lederskap og en så begredelig gjennomføringsevne. Alle feilene som ble begått før, under og etter terroren, er til og med erkjent og lagt til grunn for regjeringens virkelighetsforståelse. Likevel er de politiske konsekvensene at regjeringen sitter like trygt som før bomben smalt og ungdommene ble skutt på Utøya.
Jens Stoltenberg ble møtt med mange kritiske spørsmål og bemerkninger under terrorhøringen i Stortinget i går. Gjennomgående svarte han meget godt for seg, uten å fire en millimeter på tidligere forklaringer. Statsministeren mener han best kan ta ansvar ved å bli sittende, og selv lede arbeidet med å rydde opp i regjeringens rot.
Kontrollhøringene i Stortinget skal bidra til å få plassert det parlamentariske ansvaret. Men det har Stoltenberg allerede plassert, helt uten konsekvenser for enkeltstatsråder eller seg selv, og dermed hele regjeringen. Stoltenberg peker på seg selv og plasserer det overordnede ansvaret. Han viser til tidligere og nåværende administrasjonsminister, og tidligere og nåværende justisminister, og plasserer ansvar for sikkerhet og beredskap. I tillegg kommer ansvaret ulike etatsjefer har. Statsministeren mener ansvaret er klart og tydelig fordelt. –Selv om ansvaret er sammensatt, er det ikke ansvarspulverisering, men ansvarsplassering etter Stortingets prinsipper, poengterte han i går.
Gjørv-kommisjonen konkluderte i motsatt retning. Den konklusjonen er blitt forsterket gjennom de omfattende kontrollhøringene. Stoltenberg mener ansvar best blir ivaretatt ved at han blir på sin post, får fakta på bordet, at maktapparatet lærer av alle feilene som ble begått og viser handling ved å iverksette tiltak. Det er en forståelse av vårt politiske system som bare kan passere under flertallsmakt. Stoltenbergs syn på parlamentarisk ansvar er derfor situasjonsbetinget. Det er en konstruksjon, der politisk ansvar ikke får konsekvenser i form av regjeringskrise eller at statsråder må gå, men snarere tvert imot gjør det viktigere å beholde makten når krisen er stor. Spissformulert kan vi si at dersom enda mer hadde gått galt før, under og etter terroren, så hadde Stoltenberg hatt enda større grunn til å bli sittende.
Konfrontert med Kings Bay-ulykken som felte Gerhardsen-regjeringen i 1963, mente Stoltenberg han representerer de samme parlamentariske prinsippene som landsfaderen. Forskjellen nå er SV. Partiet er i regjering, noe foreløperen Sosialistisk Folkeparti aldri var. I motsetning til SF-leder Finn Gustavsen, som satte foten ned, valgte SVs Hallgeir Langeland i går å omfavne Jens-regimet, som til de grader har sviktet. Kings Bay var alvorlig. Terroren overgår alt i fredstid.
Tidligere justisminister Knut Storberget viste under gårsdagens høring at ansvar betyr noe mer enn å fastholde makten. Han beklaget på det sterkeste alt som sviktet, var ydmyk og tok et slags oppgjør med alle som skylder på hverandre. Alt er lettere for en minister som har gått av.
For Stoltenberg er det makta som rår. Alternativet - at han skulle gi seg nå - ville betydd at han for alltid blir stående som regjeringssjefen som sviktet da terroren rammet hans parti, partiets ungdommer og regjeringen.
Det er et ettermæle enhver statsminister ville ha unngått.
harry.strand@
adresseavisen.no