Mye tyder på at kulturbransjen er en versting i seksuell trakassering. Etter 2017 blir det vanskeligere å oppføre seg som et svin og slippe unna med det.

Det kan neppe overvurderes, viktigheten av raset som pågår innenfor kultur- og mediebransjen etter at #metoo-kampanjen har rullet i snart en måned. Det startet på sosiale medier i midten av oktober, med skuespiller Alyssa Milano som lanserte hashtagen, for å vise omfanget av seksuelle overgrep og trakassering. Det er bra at kvinnelige norske skuespillere nå tar opp tråden fra USA og Sverige.

Fra pris til gris: Kevin Spacey var høyt oppe etter Oscar for beste hovedrolle for «American Beauty» i 2000. Etter en serie beskyldninger om sextrakassering av unge menn, er karrieren hans parkert.

Den mektige filmprodusenten Harvey Weinstein var førstemann som gikk ned da toppen av isfjellet traff underholdningsbransjen. I USA har det blitt rettet lignende søkelys mot filmregissør James Toback, regissør og produsent Brett Ratner, komiker og regissør Louis C.K., skuespillerne Dustin Hoffman og Kevin Spacey, samt regissør Bryan Singer, for å nevne de største. De to siste er beskyldt for henholdsvis trakassering av og overgrep mot unge gutter og menn. De fleste sakene har kvinner som ofre.

Les også «Politikere ber kolleger fortelle om trakassering»

Radio- og tv-profil Aleksander Schaus Twitter-føljetong sist helg med grove historier om ikke navngitte profiler i norsk mediebransje rettet søkelyset mest mot TV2. Hans oppgjør virket inspirert av de 456 svenske skuespillere som sist uke sto fram i Svenska Dagbladet med et stort antall groteske historier. Fredag fikk den saken en norsk utgave gjennom Aftenpostens formidling av opprop og historier fra 487 norske kvinnelige skuespillere.

«Vi vet hvilka ni är», skrev de svenske skuespillerne, som advarsel til gjerningsmennene. Flere av historiene i Sverige er knyttet til Sveriges nasjonalscene Dramaten i Stockholm og noen av landets største kulturpersonligheter. I sum gir de svenske og norske historiene et rystende bilde av en kultur hvor noen regissører og skuespillere, som regel menn, nærmest betraktes som guder og med det har sluppet unna med mer eller mindre krenkende oppførsel.

Ubalanse i kjønn blant regissører trekkes fram som én forklaring på ukulturen i Sverige. En mannlig regissør skal ifølge Svenska Dagbladet ha sagt at kvinner ikke kan regissere, siden «teater är sperma och blod». Dramatens norske teatersjef, Eirik Stubø kritiseres for å gi de fleste store oppsetningene ved teateret til mannlige regissører.

Mens det bare var menn som regisserte på hovedscenen på Dramaten høsten 2016, er tre av fire oppsetninger regissert av menn denne høsten. Det kan virke som om kjønnsfordelingen blant regissører på de største scenene i Norge er noe bedre, selv om det er mannsdominans også her. På Trøndelag Teater var to av seks egenproduksjoner på hovedscenen i 2016 regissert av kvinner.

Den norske teatersjefen i Stockholm hever at kjønnsfordelingen blant regissører ikke hører hjem i diskusjoner om overgrep og trakassering. De offentliggjorte historiene fra svensk og norsk teater og film, viser et kultursyn og en ukritisk dyrking av kunstneriske «geni» hvor kulturmenn altfor lenge har sluppet unna med å oppføre seg som svin.

Seksuelle overgrep og trakassering er ikke spesielt for kultur- og mediebransjen, men uvesenet har sannsynligvis ekstra gode kår her. Kunst og kultur handler ofte om å utfordre og skyve på grenser, noe som gir en overrepresentasjon av grenseoverskridende personligheter på godt og vondt. Kultur og mediebransjen er dessuten preget av mange frilansere og vikarer. Det gir autoriteter mye makt som portvoktere over framtiden til unge som vil opp og fram.

Det beklemmende ved avsløringene som raser som dominobrikker over kultur- og mediebransjen er kombinasjonen av sjokk over omfanget og en slags underforstått tese om at det var enda verre før. Det kan bare forklares med at mange har visst eller ant. Ukulturen har fått leve uten at ledere eller bransjen har følt nok press til å ta tak i problemet.

Det viktigste som har skjedd de siste ukene, er at det vil bli lettere å slå ned på, vanskeligere å slippe unna med uakseptabel oppførsel. Der vil høsten 2017 bli et vendepunkt. I raset som nå går, er det viktig å huske at det er forskjell på dumhet, trakassering og overgrep. Å håndtere den forskjellen godt nok bør være en liten pris for å gjøre det lettere å varsle om trakassering og overgrep. Uten dermed å erstatte fortielse med gapestokk.

Les også «Vi som ikke har humor»